• Aktivist-nytt
• Verving
• Din profil
• Forum
• Lokallagsarbeid
• Miljøpusher
• Månedens Lokallag
• Ny
• Reisebrev

Annonser

Leders tale

Skrevet av: Thomas Nygreen. Publisert: 08.01.2009 Sist endret: 08.01.2009

Ingeborg Gjærum åpnet Natur og Ungdoms landsmøte.

Kjære miljøvernere, kjære landsmøte.

«Jeg er utrolig imponert over Natur og ungdom som møter meg alle steder jeg er. De har en utrolig kombinasjon av engasjement, de er aktivister, men de har det som er den moderne aktivismens styrke, de er kunnskapsdrevet, de kan sine saker.» Dette sa utenriksminister Jonas Gahr Støre til avisa Nordlys i november.

Jonas Gahr Støre og jeg er uenige ganske ofte. For eksempel når det gjelder olje i nord. Men akkurat her må jeg si han har et av sine lysere øyeblikk. Og jeg er helt enig. Natur og Ungdom kan sine saker. Og vi kan vinne våre saker også. Det har vi sett i året som har gått, det skal vi fortsette å vise. Og det trengs. Miljøproblemene er ikke blitt noe mindre siden forrige landsmøte.

Nelson Mandela har sagt: «Sometimes it falls upon a generation to be great. You can be that great generation.» Ungdom har kjempet for stemmerett til alle, for likestilling, mot rasisme, for retten til utdanning – det faller på vår generasjon å være miljøvernerne. Vi er miljøungdommen. Vi må sikre fremtiden.

Veien mot en ny klimaavtale

For en måned siden var jeg i Poznan i Polen på de internasjonale klimaforhandlingene. Der samles tusenvis av mennesker – fra menn i dress og damer med stilletthæler til indianerhøvdringer og ungdommer i hettegenser for lage en ny internasjonal klimaavtale. Som skal sikre fremtiden. Det er kanskje vår tids viktigste avtale.

Og allikevel, selv om alle vet at det haster å få ned klimagassutslippene og at det haster å få en ny avtale, så er det ikke akkurat il-tempo-gigante-stemning på forhandlingene. Tvertimot. Møtet i Poznan endte omtrent uten fremgang fra året før, da forhandlingene var på Bali. Det er flere grunner til det, men en av dem er at de rike og de fattige landene ikke stoler på hverandre. De fattige landene trenger å se at de rike landene tar klimaansvar – at de er villige til å kutte i sine egne utslipp. For selv om det er de fattigste som kjenner klimaendringene på kroppen, er det de rike landene som har skylden. Og har du skylda, så får du ordne opp.

Da vi åpnet landsmøtet i fjor, hadde verden akkurat gått inn i Kyotoperioden. Vi er gjennom det år 1 av de fem årene verdens første internasjonale klimaavtale gjelder for. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg må si at jeg merker fint lite til den der Kyoto-avtalen. Det ser det ut til at regjeringen også gjør. De kunne ikke brydd seg mindre. Helt siden Kyotoavtalen ble underskrevet i 1997 har norske regjeringer ført en politikk for mer forurensing – uavhengig av hvilket parti de har kommet fra. Nå ser det ut som utslippene våre i 2012, når Kyotoperioden er ferdige, vil ligge seksten prosent over det vi lovte i Kyoto. Jeg kan skjønne at det er vanskelig for de fattige landene å stole på de rike landa i prosessen mot en ny avtale når de rike landene driter i den avtalen som allerede gjelder.

Norge pekte seg ut på klimaforhandlingene. I positiv retning. Ja, det skulle dere kanskje ikke tro når dere hører meg skjelle og smelle over Norges latterlige klimainnsats. Men når Erik Solheim drar utenfor landets grenser, da blir det plutselig litt sving på sakene. Mens USA nekter og EU nøler, sier Norge tydelig i fra hva som trengs i en ny avtale.

Da den årlige kåringen over de ulike landenes klimainnsats ble lagt frem på konferansen, hadde Norge klatret opp åtte plasser til ellevte plass på grunn av vår internasjonale innsats med regnskogspenger og godeforslag i forhandlingene. Men som de sa da de la frem kåringen: Hvis ikke dere Norge gjør noe med de dårlige utslippstrendene deres, kommer dere aldri med blant ti på topp.

Og det er det som er det store problemet. Erik Solheim reiste ikke bare til Poznan med regnskogspenger og bra holdninger i kofferten. Med seg hadde han også en ny utslippsrekord fra 2007. Aldri har vi forurenset mer. Og det er det som er Norges store problem. At til syvende og sist spiller det veldig liten rolle for atmosfæren hva regjeringen sier når de står på talerstolen i Poznan. Det er stor forskjell på gode handlinger og gode holdninger. Det som spiller en rolle, er hva regjeringen driver med når de er hjemme på jobb.

I kaoset, mistilliten og de strategiske posisjonene i klimaforhandlingene trengs det noen som går foran. Som kan komme til talerstolen i Poznan og si «jepp, vi har faktisk klart det!» Verden trenger et land som viser at det går an å kutte utslippene mye og raskt. At lavutslippssamfunnet finnes. Og det er det som må være Norges visjon: At vi kan bli selve beviset på at klimaproblemet kan løses!

Vi har et særlig ansvar for å ta en slik rolle. Med fare for å høre ut som dama som for Guds skyld ikke må bli landets neste statsminister, Siv Jensen: Vi er et av verdens rikeste land. Hvis ikke vi skal ta oss råd til å kutte utslippene våre, hvem skal gjøre det da? Og vi har tjent disse pengene på å sende olje, gass og klimaforurensing ut til resten av verden. Det er ikke bare vi i Natur og Ungdom som mener Norge har et spesielt ansvar. Det er mange i dette landet som er helt enige med oss. Problemet er bare at regjeringen ser ikke ut til å være blant dem.

Sju av ti mener regjeringen gjør for lite for å løse klimaproblemet. Det betyr jo at det er bare for regjeringen å kjøre på, det norske folk vil at de skal gjøre mer! Og det er da jeg ikke skjønner at vi kan få et klimaforlik i Norge, der alle partiene untatt Fremskrittspartiet, blir enige om felles klimainnsats, men glemmer dem som forurenser mest.

De store forurenserne, transporten og oljeindustrien har partiene på Stortinget igrunnen hoppet bukk over da de lagde klimaforliket. Hvis Norge virkelig skal komme noen vei og hvis vi skal få utslippene ned mot null, da må vi tørre å ta de største klimabøllene. Se for dere et klasserom, og det er jo lettere for dere her enn for ei gammal røy som meg, som ikke har gått på skole på over tre år... Se for dere at det er et skikkelig bråkete klasserom. Det er kanskje vanskelig for dere som sikkert er en gjeng englebarn som alltid holder kjeft. Men om man har et skikkelig bråkete klasserom, er det ikke da naturlig å be dem som bråker mest om å holde kjeft først? Det gjorde man i alle fall da jeg var ung. Men enten har tidene forandret seg eller så tør rett og slett ikke Jens Stoltenberg å beordre klimabøllene til å få ned utslippene sine.

Det er desverre sånn at så lenge regjeringen ikke tør å sette ned foten for dem som forurenser mest, ja så får de en pruppstusselig klimapolitikk, som vi ville sagt på Hedmarken. Regjeringen er en gjeng klimapingler, og Jens Stoltenberg: Du er sjefspingla!

I tillegg til Ola, Malin, meg og noen tusen andre, var Al Gore tilstede på møtet i Poznan. I sin tale til klimakonferansen snakket han blant annet om hvordan naturen ikke gir oss noe igjen for et godt forsøk. Enten lykkes vi eller så gjør vi det ikke. Men vi får ikke noe kred for å ha prøvd å redde verden. Så Jens Stoltenberg: Skjerp deg!Ta ei skje med Møllers tran og gi de store forurenserne bank!

Gi oljeindustrien bank

Da må du starte med oljeindustrien. Dagens regjering har brukt over tre år på ikke gjøre noe med dem som forurenser mest. Oljeindustrien slipper nå ut nesten dobbelt så mye klimagasser som de gjorde i 1990. De er blitt ei hellig ku i norsk klimapolitikk som ingen våger å røre. Og jeg forstår det bare ikke, hvorfor er det dem som forurenser mest, og som har mest penger som slipper billigst unna?

Regjeringen har faktisk gjort det motsatte av å si klart fra til oljeindustrien. De har delt ut mer områder til oljenæringa enn noen før dem. Rett før jul slang de på enda noen områder for å slå sin egen rekord, og de legger opp til å toppe den rekorden igjen før valget.

Allerede på fjorårets landsmøte sa vi klart fra at regjeringen har å si nei når de til våren skal bestemme om Goliat skal bygges ut eller ikke. For å si det sånn, det vi sa på landsmøtet i fjor gjelder fortsatt. Forskjellen fra i fjor, er at oljeindustrien sjæl har vist oss hvorfor det er en så fantastisk dårlig ide å slippe dem til i Barentshavet:

12.desember 2007 skjedde Norgeshistoriens nest største oljeutslipp på Statfjord A-plattformen i Nordsjøen. Mindre enn et halvår senere står Helge Lund, sjefen i StatoilHydro, på talerstolen på generalforsamling i selskapet og sier de har lært mye av Statfjord A. Fire dager etter det skjer det en ny oljeulykke på Statfjord A. Det viste seg etter den andre ulykka at StatoilHydro ikke hadde lært særlig mye av den første ulykken på Statfjord A likevel. De hadde ikke allverdens greie på hvordan utstyret deres virket, men i stedet for å ta litt selvkritikk sier en av oljesjefene at jojo, men «hvor mange av dere leser bruksanvisningen fra A til Å når der kjøper ny mobiltelefon?» Jeg kan ærlig innrømme at jeg enda ikke har skjønt hvordan man skifter ringetone på telefonen min, men jeg synes at det er mer akseptabelt enn at StatoilHydro ikke vet hvordan oljeplattformene deres fungerer.

Når statens egne miljøeksperter i SFT så går ut og sier at de er bekymret for det økende antallet ulykker på norsk sokkel, ja da må jo det få konsekvenser! Når oljeindustrien selv sier de ikke kan garantere mot ulykker, ja, da må vi jo ikke slippe dem til på områder som der Goliat ligger, nesten inni fjæra i et av verdens mest sårbare havområder! Det er i vår kampen om Goliat avgjøres. Tar regjeringen miljø på alvor, mener de noe med alt pratet deres: Så si nei til det sykeste oljeprosjektet på norsk sokkel på lang, lang tid. Terje Riis-Johansen, can you hear me? Dette er ditt ansvar.

Og når jeg er inne på deg, Terje, så har jeg et spørsmål: Senterpartiet, hva er det dere driver med? Dere er et parti som har gått til valg på et nei til oljevirksomhet i sårbare havområder, som sier nei til olje i Lofoten og Vesterålen og som skriver i programmet deres at dere vil pumpe opp olje og gass i et lavere tempo enn i dag. Gjennom tre år i olje- og energidepartementet har dere åpnet opp Barentshavet, jaget bort fiskerne for å få lett etter olje i Lofoten og Vesterålen og satt ny tildelingsrekord på norsk sokkel. Så der har du Senterpartiet de siste tre årene: De lover og lyver.

Tidenes hvileskjær for fornybarsatsingen

Kanskje er det fordi Senterpartiet har hatt det så travelt med å spa ut nye områder til oljeindustrien at det er blir så lite fornybar energi i dette landet med den rødgrønne regjeringen? Eller kanskje det er fordi Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet og LO bare liker kraft som forurenser. Olje og gasskraft, det er liksom tøft og kult. Men vi veit at fremtiden er fornybar.

Gjennom tre år, tre forskjellige olje- og energiministre har regjeringen enda ikke klart å lage et skikkelig støttesystem for fornybar energi. Og kjære olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, det er veldig fint at du har fått opp dampen på å avgjøre vindkraftsøknadene, men det hjelper så lite når du ikke legger penger på bordet som kan gjøre planene om til virkelighet.

Det blåser friskt i vindkraftdebatten. Jeg er stolt av hvordan Natur og Ungdom står oppreist som varme vindkrafttilhengere. At vi tør å si at det finnes verre ting her i verden enn at folk må se ei vindmølle når de er på bilferie. Klimaendringer, for eksempel. Men vi heier på vindmøllene uten at hensynet til naturmangfoldet blåser bort. Vi har i år gått gjennom park for park – så har vi bedt regjeringen si ja til de gode prosjektene og nei til de dårlige. Og vi blir hørt. Nå har jeg kjefta mye på Terje Riis-Johansen, men det skal du ha Terje, at når du hører på Natur og Ungdom – da gjør du det riktig bra.

Og Rogaland Natur og Ungdom, Troms, Trøndelag og alle dere andre som står på for at vindkraftplanene ikke bare skal forbli planer, men at de faktisk skal opp og stå – dere er helter! Norge vil bare bli en vindkraftnasjon dersom vi får med oss folk lokalt på at dette er noe de ønsker, at dette skal være deres bidrag til å løse klimakrisen.

Og kanskje er det fordi regjeringen har det så travelt med oljeindustrien at det tar så himla lang tid å få på plass renseanleggene de har lovet å bygge på gasskraftverkene. Kristin Halvorsen, du sa på Soria Moria at femten års gasskraftkamp var over med deres løfte om å rense gasskraftverket på Kårstø. Dagens regjering planlegger å la neste regjering ta den siste og viktigste avgjørelsen når det gjelder renseanlegget, det endelige ja-et. Hvorfor i all verden? Jeg tviler ikke på, Kristin, at du har veldig veldig lyst til å bli gjenvalgt – men vi kan ikke ta noen sjanser – du må sikre at Soria Moria-løftene holdes. At gasskraftkampen faktisk er over, og at vi slipper å mase også på neste regjering. Sett igang byggingen av renseanlegget nå.

Lofoten og Vesterålen – vår tids største miljøsak

Og når vi snakker om neste regjering. Vår tids viktigste miljøsak, kan bli avgjort til høsten når neste regjering skal bestemme sin politikk. Det handler om et av de viktigste havområdene i verden. Et av de mest verdifulle. Et av de vakreste. Det er området der den siste store torskebestanden i verden lever, jeg snakker selvfølgelig om Lofoten og Vesterålen.

Kampen om Lofoten og Vesterålen, er kampen om hvilket Norge det er vi ønsker oss. Det er et veiskille – skal vi fortsette på det samme fossile, forurensende kjøret – eller skal vi ta vare på de fornybare ressursene våre? Det er ikke både-og, det er et enten eller. Oljeindustrien vil inn i området, fiskerne vil holde dem ute.

De har vår støtte. Kjære landsmøte, dette er vår felles kamp. For et Norge som setter miljø og fornybare ressurser fremfor raske penger og mer forurensing. I august setter vi oss på toget fra Oslo, fra Stavanger, Rissa og Volda og reiser nordover. Finnmark NU, som har lang fartstid som oljemotstandere kommer nordfra. Vi skal møtes til miljøleir i Henningsvær – vi skal slåss side om side med fiskere og lokalbefolkning. Velkommen til dere alle!

Natur og Ungdom har vært med å definere norsk miljødebatt i over førti år. De sakene vi mener er viktigst, blir viktige i norsk politikk. Nå varsler vi krig. Nå varsler vi at nok er nok. Vi veit hvor unike ressursene og naturverdiene i Lofoten er. Vi veit hvor risikofylt det er med oljevirksomhet. Vi veit hvor mye oljeindustrien forurenser, at de har doblet klimagassutslippene sine siden 1990. Så hvorfor i all verden er det noe å lure på? Hvem du nå er som er neste statsminister i Norge: Gi Lofoten og Vesterålen varig vern mot oljevirksomhet. Klimaendringene gjør at det må settes grenser - også for norsk oljeindustri. Og den grensa, den går sør for Lofoten.

2009 er året for å sette ned foten, Jens. Jeg veit det er litt skummelt. Jeg veit at oljeindustrien er rike og mektige, men jeg synes du skal lære av Natur og Ungdom. For vi er ikke redde for noen.

Se rundt på dere. Hva ser dere? En gjeng ungdommer. Men ikke en hvilken som helst gjeng. Det er mulig dere ikke har skjønt det enda, men de som sitter rundt dere i rommet er helt gærne. Hvem er det som tror at en gjeng ungdommer uten utdannelse og penger kan hamle opp med Norges mektigste bransje? Det er jo klin kokos – spik spenna! Hvorfor i all verden skulle vi i dette rommet klare å holde StatoilHydro ute av Lofoten?

Fordi vi har vunnet mot oljeindustrien før. Vi har holdt Lofoten og Vesterålen stengt for oljevirksomhet så langt. Vi har hindret oljevirksomhet på Mørekysten. Vi har hindret oljeindustrien i å komme inn i Farsundsbassenget. Vi skal gjøre det igjen. Det er derfor jeg elsker Natur og Ungdom: Fordi vi nøyer oss ikke med småplukk, vi går i strupen på dem som virkelig er problemet. Og vi gjør det med stil.

Transport

Vi går ikke bare i strupen på den verste forurenseren, oljeindustrien, det gjelder også transporten. Regjeringen fortsetter å kaste ut penger til nye store veiprosjekter. Og få tør å si det åpenbare i at en ny og større vei, er det samme som en invitasjon til å kjøre mer. Men Natur og Ungdom tør si fra. Og ikke bare det – vi er villige til å gå langt.

I januar i fjor gikk aksjonister fra Natur og Ungdom over dørstokken til Hamar fengsel 57 ganger. Vi har forsøkt å stanse utvidelsen av E6 nordover fra Gardermoen gjennom Norges beste kommune, Stange, siden 2004. Vi har aksjonert, samlet underskrifter, dannet allianser, vært på møter og skrevet høringer. Vi har gjort alt som sto i vår makt. Men når eksosminister Liv Signe Navarsete jukser, når hun bryter med forutsetningene Stortinget har satt for utbyggingen fordi hun er så sinnsykt ivrig etter å få litt mer vei, ja da har vi ikke annet valg enn bryte loven.

Jeg vil takke de 43 aksjonistene som nå sitter med rundt 300 000 i bøter, men som har gjort sitt til at stadig flere sier at nok må være nok, planene om å fortsette utvidelsen av E6 bør aldri gjennomføres. Som ny leder for denne organisasjonen var det fantastisk å se den innsatsen, den staheten og den felles kampviljen som lyste av alle dere som satt trøtte, bleke og kalde på gravemaskinene tidlige januarmorgener i fjor. Og Liv Signe vi lover deg: Vår motstand og vår kampvilje mot nye veiutvidelser, enten det er i Akershus, Hordaland eller Trøndelag er ikke blitt noe mindre.

Det er ikke for sent for regjeringen å vise muskler overfor veitrafikken. Snart skal de legge frem en plan for all transport i Norge frem til 2019. Det sier seg sjøl at det er en viktig plan. For når Liv Signe først har bygget en vei, så ligger den der jo – klar til å kjøres på herfra og inn i evigheten. Vi har hatt politikere før oss som så fremover, som bygde ut et jernbanenett i Norge. Nå må dagens politikere være like smarte og bygge en jernbane for fremtiden. Et jernbanenett som ikke bare er et hyggelig lite kosetillegg til veitrafikken, men som faktisk kan flytte passasjerer ut av bilene sine og inn på toget.

Jeg vet at det er mange i denne salen som er spente på hva som står i transportplanen. Og jeg vet at det er mange som har lagt ned time på time med arbeid for å sikre at de skal få sin strekning med dobbeltspor på jernbanen. Vi sa fra tidlig: Vi vil ha dobbeltspor på Østlandet, fra Oslo til Lillehammer, Skien og Halden og fra Bergen til Arna. Og dere har stått på stand, Moss NU har skrevet uendelig med leserbrev, Telemark NU har aksjonert, Sandefjord NU har samlet underskrifter, Hedmark NU har arrangert fakkeltog og Ås, Rygge, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss NU har sendt Stortingspolitikere på toget. Liv Signe, du veit hva du har å gjøre: Bygg ut norsk jernbane nå!

Bilen ut av byen!

Miljøvern handler også om å tørre å si nei noen ganger. Og det er bare en ting regjeringa er like pissredde for å si nei til som oljeindustrien – og det er bilene. Så langt har ingen norske byer turt å innføre rushtidsavgift. Men Trondheim, Tromsø og Kristiansand Natur og Ungdom har kjent lukten av seier – og kappløpet om hvem som blir det første lokallag til å få rushtidsavgift i sin by er fortsatt ikke avgjort.

«Bilen kveler byen» er et gammelt Natur og Ungdom-uttrykk som det er på tide å hente frem. Hvor lenge skal det være fritt frem å kjøre overalt? Jeg vet ikke om det er fordi Oslo Natur og Ungdom er så utrolig glad i oss i sentralstyret, men de har nå i alle fall sikret at gata kontoret vårt ligger i, Torggata, nå skal bli bilfri. Kjære Oslo Natur og Ungdom, fortsett å kjøre på – og gi oss flere gater hvor vi kan gå i fred for biler og forurensing.

Når Ola Nordmann sitt alternativ til å kjøre bil, er å bli hjemme - ja, så kommer han til å kjøre bil – det skjønner jeg godt! Men gi ham en buss som går ofte – og gjerne et månedskort til 200 kroner – ja, da skal du se det blir action. Derfor er det bra at regjeringen har trappet opp støtta til den lokale kollektivtrafikken – og vi skal sørge for at de fortsetter på samme måte. På Gjøvik, i Trysil og i Arendal står lokallaga på for at vi skal få flere avganger på bussen.

Budsjettet

Vi var også tidlig ute med å si klart fra hva våre ønsker til statsbudsjettet for 2009 var. Mange av de sakene Natur og Ungdom jobber for, avgjøres jo nettopp av hvor mye grunker og gryn miljøet får i budsjettet. Buskerud og Oslo Natur og Ungdom sto med bannere langs den veien regjeringen tok da de dro på sin aller første budsjettkonferanse. De forlangte mer penger til skogen og til toget. Det ble økning til begge deler da budsjettet ble lagt frem i oktober. En milliard til å bygge ut jernbanen og 107 millioner til skogen.

Det høres mye ut. Men sårri mækk - det sier det mest om hvor dårlig utgangspunktet var. Vi kan ikke nøye oss med 107 millioner til skogvern, når det som trengs er 2,1 milliarder. «Blir dere aldri fornøyde?» spør politikere og journalister spør meg. Da tenker jeg at de har misforstått litt. Det er jo ikke sånn at vi har lyst til å være sure og grumpy, det er få ting jeg heller vil enn å si «yes, her har de gitt de vi ba om, godt jobba, her skal du jammen få ei kake som takk.» Men det er ikke vår oppgave å nøye oss med knapper og glansbilder. Det er vår oppgave å si fra om hva som faktisk trengs. Hva som skal til for at vi får løst miljøproblemene. Og får vi ikke det, ja, så er det ikke bra nok. Det er som Al Gore sier, vi får ikke noe igjen for bare å prøve!

Al Gore sa en annen viktig ting på klimaforhandlingene i Poznan, nemlig at vi må forstå forskjellen på å sette et mål og å oppnå et mål. For noen år siden satte Stortinget seg et mål: Å stanse tapet av naturrikdommen innen 2010. Det betyr at om et år skal vi mennesker aldri mer skal utrydde ei plante eller et dyr i Norge. Da begynner vi å få dårlig tid. Fremdeles står det over 3800 planter og dyr på lista over arter som er truet i Norge. Vi har ett år igjen og det er en mann som er ansvarlig for at vi når målet: Erik Solheim. Vi mennesker trenger naturen. Vi trenger naturen fordi det er den som gir oss mat og medisiner. Den gir oss rent vann og ren luft. Den er nødvendig for at vi skal overleve. Og med hvilken rett er det vi mennesker bestemmer hvilke planer og dyr som skal få leve og ikke?

Naturmangfoldloven heter en ny lov politikerne jobber med for tiden. Og den er omtrent like kjedelig å lese om som det høres ut som. Men det betyr ikke at den ikke er viktig. Dersom politikerne vil, kan de lage en lov som gjør det ulovlig å herje rundt i norsk natur som man vil. I dag er for eksempel sånn at man har lov til å hugge i verneverdig skog uten å si fra til noen. Men en lov er ikke bra i seg selv. Den er bra hvis den er sterk nok til å hindre dem som vil ødelegge naturen. Den er bra hvis den tar vare både på dem som lever i havet og dem som lever på land. Og her er det Erik Solheim som må ta seg ei skje med Møllers tran, for her må du ikke la dem som ønsker å lage en svak lov, som ikke betyr noe, få vinne gjennom.

Det kan se ut som Erik har luktet på tranflasken allerede. For ting begynner å skje når det gjelder naturvernet i Norge. Det startet faktisk den dagen landsmøtet i fjor var over. Mens dere satt på bussen tilbake til Oslo, og landsstyret ryddet opp etter fire dagers landsmøte, fikk vi plutselig beskjeden: Trillemarka vernes! Jeg tror aldri jeg har sett Mari fra Buskerud så glad. Og man kan jo lure på om det var tilfeldig at det skjedde bare timer etter at jeg var blitt leder...

Mari, resten av Buskerud Natur og Ungdom og de som aksjonerte sivilt ulydig for å sette igang verneprosessen i Trillemarka i 2004 skal alle ha stor takk. Uten dere ville ikke Trillemarka vært vernet. Jo - regjeringen skal ha skryt for vernet de fikk på plass, men det er dere som fortjener størst ære – for uten dere ville dette aldri skjedd.

Jens Stoltenberg sa i høst at 2009 skal bli et verneår. Det er jammen på tide. Vi gleder oss og lover å følge med utover året så ikke løftene om et verneår blir glemt. For det er ikke det samme å sette et mål som å nå et mål.

Vi vinner frem

Trillemarka var kanskje den viktigste seieren vi fikk i fjor. Men det var ikke den eneste: På Nesodden skal kommunen kaste ut oljefyrene, og i Tønsberg skal den nye skolen varmes opp med bioenergi istedet for oljefyring, det blir verken utbygging av hytter eller hus i Saltstraumen eller på Rønvikjordene, Holmvassdalen i Nordland skal endelig vernes og viktig natur skal ikke ødelegges av et vinter-OL i Tromsø.

Natur og Ungdom vinner gjennom. Verden er ikke reddet enda, men vi er på saken. «Tror du det nytter» hender det at journalister spør meg. Jeg ser at det nytter. Hver dag. For hver gang vi vinner gjennom, eller hver gang vi får et nytt medlem betyr det at vi står sterkere og at miljøet står sterkere. Og det er ikke få nye medlemmer vi har fått i 2008. Vi vet vi er flere enn vi var i fjor, og året før det og året før det.

Og det er ikke bare medlemstallet som har vokst, i år har vi fått 30 nye lokallag. Det er bare å ta av seg hatten for det utrolige sekretariatet vårt og alle de fantastiske fylkesstyrene som bidrar til at denne organisasjonen stadig blir større. Bare i høst har vi startet 20 lokallag – flere av dem er her i dag. Velkommen med på laget!

Vi har ikke noe annet valg enn å fortsette å vokse. Jo større vi blir, jo vanskeligere blir vi å overse for dem som synes miljøpolitikk først og fremst er en pain in the ass. Vi har et felles ansvar for å gi ungdom muligheten til å bli med i Natur og Ungdom og å skape en organisasjon folk har lyst til å være med i og der det er rom for alle. For det er vi som må minne om at når folk vil redde verden fra matvarekrise og finanskrise, må det være en verden å redde. Og da er det ingen løsning å slakke på miljøkrav for å redde bilindustrien, eller å droppe miljøtiltak for å bruke penger på finanskrisen.

Dagens ledere må takle finanskrisen, men de kan ikke overlate til dem som kommer etterpå å løse klimakrisen. Jeg trodde lenge at smeltende isbreer, orkaner og sykloner var heftig nok. Jeg skjønner nå at det er ittno sammenliknet med fallende børstall. For på et øyeblikk var stigende temperaturkurver erstattet av fallende børskurser. Og oversvømmede jorder og mennesker i tørke var erstattet av voksne menn i dress som rev seg i håret og gråt på børsene rundt om i verden.

Sammenliknet med klimakrisen er finanskrisen en fis i evigheten. Sårri ass. Jeg sier ikke det fordi jeg ikke har respekt for dem som mister jobben og de som mister huset, men fordi glemmer vi klimaet nå – ja, så vil millioner miste hjemmene sine i naturkatastrofer og livsgrunnlaget for dem som har minst fra før vil forsvinne. Samtidig: Finanskrisen har vist at hvis de som bestemmer bare forstår at «nå er vi skikkelig fucka» sånn de skjønte med finanskrisen – ja så klarer vi å kaste oss rundt, penga kommer på bordet på et blunk. Vi kan hvis vi vil.

Og vi vil nå! Jo lengre vi venter, jo mer stiger temperaturen, jo flere planter og dyr går tapt – og jo vanskeligere blir det å redde resten. Ofte kalles vi ungdom morgendagens ledere. Men vi har ikke tid til å vente på at det er vi i denne salen som er blitt statsminsiter, miljøvernminister og olje- og energiminister (det vil jeg helst bli – så kan dere andre krangle om de andre jobbene.) Vi kan ikke vente, det er nå dere må gjøre noe. Vi er kanskje morgendagens ledere, men mye viktigere enn det er det at vi er dagens ungdom. Det er ikke så verst det heller. Vi er dagens Natur og Ungdom, og det er bedre enn det meste.

Jonas Gahr Støre sa han var imponert over at Natur og Ungdom møtte ham alle steder. Jeg ønsker at Natur og Ungdom skal bli enda større og enda sterkere. At Natur og Ungdom skal finnes overalt. Det er nok ikke alle som håper det. Det er nok av dem som håper vi skal drite oss ut. Siv Jensen, Jens Stoltenberg, Helge Lund i StatoilHydro – de vil nok ha det best om Natur og Ungdom tar seg et hvileår i 2009. I løpet av de kommende dagene skal vi legge planer for året– og jeg kan love at det blir ikke noe hvileår. Vi har ingenting å tape, men vi har alt å vinne. Og det har vi tenkt å gjøre i 2009. Jeg gleder meg til å vinne nye miljøsaker sammen med dere i året som kommer.

Lykke til og godt landsmøte!