Man skulle tro det høyst eksotisk for en finnmarking å få reise rundt i Norges vakre innlandsfylker, men det må jeg si, her er det skremmende mye likt.

Dersom vi ser bort fra toget jeg reiser med, at det finnes hus her, at det bor folk i husene som er her, at det ikke lukter fisk og rein overalt, at du ikke blir kvalm etter to minutter på bussen fordi det svinger og humper så mye, at det er flere enn 5 personer på bussen og at skogen fortsetter, også etter at du har passert fylkesgrensen er det ikke mye som skiller her fra hjemme.

Vann, skråning, lange avstander, busser som ikke går og sauer i veikanten. Jeg føler nesten at jeg er tilbake på vidda.

Etter at flere sovetilbud var blitt kastet min vei, valgte jeg og benytte muligheten til å treffe vår kjære Lenes far. Og det er jeg glad for. Makan til mann finnes neppe. Jeg ble hentet på skysstasjonen i Vågåmo og fraktet opp en relativt bratt bakke på 4km, kan bekrefte at denne bakken ikke er spesielt gøy å gå opp eller springe ned. På toppen av bakken passerte vi Irjas vakre, røde hus, og der, rett nedenfor lå det tre små hus og en diger låve. Der skulle jeg altså bo. Med bilder av Lene på veggen og suppe på komfyren må jeg si det var riktig så koselig.

Etter å ha blitt transportert rundt mellom Otta, Vågåmo og Lom av tidenes bussjåfør, som sjokkerende nok viste seg å være den samme på samtlige turer jeg tok, har jeg konkludert med at dette må være noen av de vakreste stedene på jord. Det er nært fullkomment. Vakker natur, hyggelige mennesker, god mat og service du bare kan drømme om. Jeg har gått rundt med et smil om kjakan hele turen.

Etter 4 foredrag på Nord-Gudbrandsdalen vidaregåande skule avdeling Otta og Lom er jeg veldig fornøyd. Flere har meldt sin interesse allerede og jeg har ennå to foredrag igjen. Om det fører til lokallag vil vise seg på mandag, men jeg tror nok uansett jeg har klart å opplyse noen sjeler.

Kameratslig hilsen fra Sigrid