• Klima
• Energi
  • Faktaark
  • Atomkraft
    • Norsk atomkraft
    • Russisk atomkraft
  • Energirevolusjon
  • Energisparing
  • Fornybar energi
  • Fossil energi
• Olje
• Samferdsel
• Naturvern
• Mat
• Internasjonalt
• Gift og avfall

Annonser

Atomklage til sivilombudsmannen

Skrevet av: Audun Randen Johnson. Publisert: 03.11.2000 Sist endret: 15.12.2006

Det er flere atomanlegg i Norge enn folk tror. Høsten 1999 fikk Institutt for Energiteknikk (IFE) tillatelse til å drive to atomreaktorer, to atomlaboratorier og fem lagre for høyaktivt atomavfall. Natur og Ungdom har påklaget saksbehandlingen til sivilombudsmannen.

Det er flere atomanlegg i Norge enn folk tror. Høsten 1999 fikk Institutt for Energiteknikk (IFE) tillatelse til å drive to atomreaktorer, to atomlaboratorier og fem lagre for høyaktivt atomavfall. Konsesjonen ble gitt uten offentlig høring, og uten at anleggene ble konsekvensutredet. Til sammen fikk IFE lov til å drive anleggene i ni år til. Natur og Ungdom har påklaget saksbehandlingen til sivilombudsmannen.

Sivilombudsmannen

Postboks 3, sentrum

0101 Oslo

KLAGE PÅ SAKSFORBEREDELSENE VED TILDELING AV KONSESJON FOR ATOMANLEGG

22.12.99 ble Institutt for Energiteknikk (IFE) gjennom kongelig resolusjon gitt fornyet konsesjon for driften av sine atomanlegg på Kjeller og i Halden. Til sammen fikk IFE konsesjon for ni anlegg. Fire lagre for høyaktivt atomavfall, to atomreaktorer, et anlegg for behandling av radioaktivt avfall, og to laboratorier for forskning og bygging av brenselselementer. Natur og Ungdom mener saksbehandlingen i forkant av konsesjonsvedtaket var kritikkverdig. Saken ble forberedt av Sosial- og helsedepartementet.

Natur og Ungdom er klar over at ombudsmannen i begrenset grad har adgang til å uttale seg om saker som er behandlet av Kongen i statsråd (jf. ombudsmannsloven § 4 første ledd).

Natur og Ungdom vil derfor ikke reise spørsmål om konsesjonsvedtaket i seg selv var gyldig. Vi ber imidlertid ombudsmannen gjøre en rettslig vurdering av tre spørsmål knyttet til saksforberedelsene, som Natur og Ungdom påklager.

Natur og Ungdom framhever at en gjennomgang av saksbehandlingen i denne typer saker er prinsipielt viktig, da konsesjon for atomanlegg blir gitt for begrensede tidsperioder. Vi håper derfor ombudsmannens behandling kan føre til en skjerpet saksforberedelse ved neste anledning.

1. Ingen offentlig høring

Det kan ikke være tvil om at det å ta stilling til en konsesjonssøknad for et atomanlegg i Norge må være å anse som virksomhet forvaltningen driver (jf. fvl. § 1). Forvaltningsloven kommer derfor til anvendelse i denne type spørsmål.

Ettersom konsesjonsvedtaket gjaldt rettighetene IFE har til å drive atomvirksomhet kan det heller ikke herske tvil om at det er snakk om et enkeltvedtak (jf. fvl. § 2 bokstav b). Man skulle altså anta at saken ble forberedt i tråd med reglene i forvaltningslovens kap. 4 og 5. Dette var ikke tilfellet under behandlingen høsten 1999. Hadde Sosial- og helsedepartementet behandlet saken i tråd med forvaltningslovens regler burde de hatt et særs utredningsansvar (jf. fvl. §17). Sosial- og helsedepartementet kan ikke sies å ha vært dette ansvaret bevisst.

Grunnlaget for denne alvorlige beskyldningen er at det, etter det Natur og Ungdom kjenner til, under hele den årelange saksforberedelsen bare ble operert med en part i saken; konsesjonssøker selv. Dette er etter vår mening et brudd på prinsippet om en kontradiktorisk saksbehandling. Sosial- og helsedepartementet burde ha avklart hvem (og i det minste noen) som skulle vært varslet om det kommende konsesjonsvedtaket og gitt kontradiktoriske rettigheter.

I denne sammenheng framhever Natur og Ungdom at det er et svært lite fagmiljø som har oversikt over norsk atompolitikk. Flere av de som gjennom Statens Strålevern skal kontrollere IFEs virksomhet har tidligere selv vært tilknyttet IFE. Selv om dette ikke i seg selv fører til inhabilitet, styrker det etter vår mening kravet til en kontradiktorisk saksbehandling. Sosial- og helsedepartementet burde vært særs oppmerksomme på å varsle organisasjoner som kunne komme med uavhengige vurderinger av konsesjonssøknaden, og gitt disse mulighet til å uttale seg om saken. Dette ble ikke gjort. Vel ble Statens Strålevern, som ga innstilling i saken til departementet, pålagt å arrangere et høringsmøte hvor interesserte organisasjoner og privatpersoner kunne møte. Natur og Ungdom kan likevel ikke se at en slik behandling er grundig nok i en sak av slik betydning som denne. Man kan tenke seg at flere interesser var forhindret fra å møte på nettopp dette møtet. Møtet var heller ikke egnet som høringsorgan, da alle som anså seg som interessegrupper i saken ble bedt om å uttale seg på samme møte med en presset tidsplan. Natur og Ungdom var forhindret fra å møte i det hele tatt, og ble således ikke gitt anledning til å uttale seg om saken.

Vi anser det derfor som problematisk at departementet ikke ga eksempelvis miljøorganisasjonene mulighet til å gi skriftlig uttalelse i saken (jf. fvl. § 16 andre ledd). Selv om miljøorganisasjonene ikke var å anse som parter, burde departementet likevel hatt et ansvar, etter fvl. § 17 første setning, til å arrangere en slik høring. Lovens ordlyd er klar, og viser til at skriftlig uttalelse er å foretrekke. Et slikt påbud må være ekstra viktig å overholde i saker av så stor samfunnsmessig betydning, som en konsesjonssak av denne typen kan ha.

I denne saken var det organisasjonene selv som over en tidsperiode på 33 måneder kontinuerlig måtte holde kontakt med departementet for å være orientert om utviklingen i saken.

2. Konsekvensutredning av atomanlegg før konsesjonsvedtak treffes

Atomanlegg skal konsekvensutredes i henhold til forskrift for konsekvensutredninger av 21. mai 1999; ”Tiltak som alltid skal konsekvensutredes etter forskriftens § 2, jf plan- og bygningsloven § 33-2 annet ledd bokstav a.” Det er ikke tvil om at IFE sine anlegg faller innenfor forskriftens virkeområde. For atomenergivirksomhet blir det imidlertid gitt konsesjon for et bestemt angitt tidsrom. (jf. atomenergilovens § 4 tredje setning). IFE har for sin del pleid å få konsesjon for omtrent ti år av gangen.

I forbindelse med IFE sin konsesjonssøknad i 1999 ble det et rettslig spørsmål hvorvidt atomanlegg måtte konsekvensutredes hver gang det gis fornyet konsesjon.

Departementet kom fram til at det ikke var nødvendig å konsekvensutrede anleggene.

Sosial- og helsedepartementet bygget dette vedtaket på bl.a. en uttalelse fra miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet la i denne uttalelsen til grunn at forskriften krever en ”utvidelse eller endring” av tiltaket for å tre i kraft. Miljøverndepartementet skriver: ”etter det vi har fått opplyst innebærer imidlertid ikke søknad om fornyet konsesjon en utvidelse eller endring av disse tiltakene”.

Natur og Ungdom er svært uenig i denne konklusjonen. Etter vår mening var det en saksbehandlingsfeil å ikke konsekvensutrede anleggene før konsesjonsvedtak ble truffet. En fornyet konsesjon vil etter vår mening være å regne som ny virksomhet. Vi tror det er lite sansynlig at lovgiver med uttrykket ”ny virksomhet” har ønsket å utelukke konsekvensutredning av atomanlegg som får fornyet konsesjon. Dette bør tillegges vekt, spesielt når IFE sine anlegg aldri har vært konsekvensutredet. I forbindelse med konsesjonen i 1999 ville det derfor vært naturlig å gjøre vedtak i tråd med lovens nye regler.

Natur og Ungdom framhever dessuten at man i tvilstilfeller som dette bør legge vekt på paragrafens formål, som understreker er en plikt til å gjennomføre konsekvensutredninger. (jf. plan- og bygningslovens § 33-2). Etter vår mening gir loven et svært lite rom for å unngå en slik utredning.

Det kan argumenteres med at det vil være unødvendig å gjennomføre nye konsekvensutredninger hver gang IFE skal søke om fornyet konsesjon. Vi kan likevel ikke se at dette hensynet veier så tungt at man ikke trenger å gjennomføre konsekvensutredning i det hele tatt. Anleggene det her er tale om faller inn under det forskriften fastslår at alltid skal konsekvensutredes. Dette behøver ikke nødvendigvis bety at det skal gjennomføres en ny konsekvensutredning hver gang det søkes fornyet konsesjon. Ved neste korsveg ville det vært mulig å oppdatere utredningen på samme måte som IFE kontinuerlig oppdaterer sikkerhetsrapportene som legges til grunn ved konsesjonsbehandlingen.

Ut i fra hensynet til en rask saksbehandling kunne departementet ha argumentert med at det ikke var mulig å gjennomføre en konsekvensutredning. IFEs siste konsesjon var i ferd med å løpe ut (31.12.99), og det hastet å skaffe instituttet en ny konsesjon.

Med tanke på hvilke store miljømessigs- og samfunnsmessige konsekvenser en feil ved et atomanlegg kan ha, kan vi likevel ikke se at dette hensynet kan veie tyngre enn hensynet til utredningsplikten. IFE sendte dessuten sin konsesjonssøknad til departementet så tidlig som den 03.07.97. Man bør derfor ha hatt nok tid til å avkreve, og gjennomføre en konsekvensanalyse. I den grad tiden ikke strakk til ville departementet hatt mulighet til å foreslå en midlertidig konsesjon, før endelig konsesjonsvedtak ble gjort. En slik praksis ble utøvet i 1989.

Til tross for at departementet ikke fant grunn til å avkreve en konsekvensanalyse i forbindelse med konsesjonsbehandlingen, fant de imidlertid at det var viktige grunner til å gjennomføre en slik utredning. IFE er derfor pålagt å gjennomføre en konsekvensanalyse innen 2004.

Natur og Ungdom vil i denne forbindelse framheve at konsekvensutredninger skal fungere som beslutningsgrunnlag. Konsekvensutredningene er en del av det materialet forvaltningen plikter å hente fram før et vedtak av denne typen (jf. fvl. § 17 første setning). Man kan ikke si at saken er så ”godt opplyst som mulig” når anleggene ikke har vært konsekvensutredet. De som skulle fatte vedtak i saken hadde med andre ord ikke oversikt over hvilke konsekvenser tiltaket kunne få for miljø, naturressurser eller samfunn (jf. plan- og bygningslovens § 33-3 første setning). Det holder ikke at konsekvensutredningen gjennomføres i løpet av konsesjonsperioden. Dette er etter vår mening en svært merkelig, og uvanlig saksbehandling.

Natur og Ungdom ber derfor sivilombudsmannen vurdere hvorvidt det burde ha vært gjennomført en konsekvensutredning som en del av saksbehandlingen, og hvorvidt dette bør avkreves neste gang det søkes fornyet konsesjon for atomanlegg i Norge.

Når det gjelder den konsekvensutredning som IFE nå er pålagt å gjennomføre ber Natur og Ungdom sivilombudsmannen vurdere om ikke denne bør foreligge som grunnlag når Stortinget i 2002 skal ta stilling til om haldenprosjektet skal videreføres. Haldenprosjektet stortingsbehandles hvert tredje år. Hadde haldenreaktoren vært gitt konsesjon i tråd med regelverket ville stortingspolitikerne i 2002 hatt en konsekvensutredning som en del av sitt beslutningsgrunnlag. Da en slik utredning ikke ble avkrevd i forbindelse med konsesjonen vil det være naturlig at den i det minste foreligger før Stortinget neste gang skal ta stilling til haldenprosjektets framtid.

3. Hva kan regnes som et atomanlegg

Selv om IFE høsten 1999 søkte konsesjon for ni forskjellige atomanlegg behandlet departementet disse under ett, som om de skulle være ett anlegg. Natur og Ungdom sendte 27.06.99 brev til departementet med krav om at disse skulle behandles som separate anlegg, uten å få svar på denne henvendelsen (brevet er vedlagt).

Etter atomenergilovens § 1 bokstav (e) defineres atomanlegg blant annet som atomreaktoranlegg, fabrikk for framstilling eller behandling av atomsubstans, innretning for lagring av atomsubstans. Etter vår mening må dette tolkes som om slike forskjellige anlegg faktisk er forskjellige anlegg, og derfor etter lovens § 4 bør ha separate konsesjoner.

Det bør i det minste settes som et minimumskrav at det i innstillingen til vedtak gjøres rede for de forskjellige anleggene, og deres tilstand.

Dette kan ikke sies å være tilfelle med Statens Stråleverns innstilling til departementet i saken. Innstillingen inneholdt ingen beskrivelse av de til dels kritikkverdige forholdene ved lagrene for brukt atombrensel på Kjeller og i Halden.

Selv om konsesjonssøknaden fra IFE i prinsippet omhandlet fem lagre for høyaktivt atomavfall ble ingen av disse behandlet som selvstendige objekter i dokumentet fra strålevernet. Dette er merkelig da det teknisk sett var snakk om fysisk adskilte bygninger. Det var tale om to eldre lagerbygninger på Kjeller som gikk under de muntlige betegnelsene uranlageret og stavbrønnen. I tillegg søkte IFE fornyet konsesjon for to lagre som fortsatt var i aktiv bruk, et på Kjeller og et i Halden. Det siste lageret som IFE søkte fornyet konsesjon for var en kjeller hvor de oppbevarte restprodukter etter det nedlagte uranrenseanlegget. Dette lageret ble av IFE omtalt som en del av Radavfallsanlegget. Dette kan synes noe merkelig da kjelleren ble benyttet som en separat lagerplass for høyaktivt avfall, mens radavfallsanlegget er et eget konsesjonsobjekt til behandling av lav- og mellomaktivt atomavfall.

Natur og Ungdom mener Strålevernets og departementets tilsløring av hvor mange anlegg det ble søkt og gitt konsesjon for er problematisk i forhold til loven. Dette gjorde det vanskelig for vedtaksmyndighetene å skille det ene anlegget fra det andre. Behandlingsformen vanskeliggjorde mulighetene for å behandle hvert enkelt anlegg for seg, og innskrenket muligheten til å gi noen av anleggene konsesjon, samtidig som man eventuelt påla nedleggelse/ sanering av andre anlegg (eksempelvis noen av de eldste lagrene).

Natur og Ungdom ber sivilombudsmannen vurdere nærmere hvorvidt innstillingen fra Statens Strålevern (vedlagt), burde ha angitt nærmere hvor mange anlegg det var søkt konsesjon for og hvor mange anlegg strålevernet innstilte på å gi fornyet konsesjon.

Vennlig hilsen

Leder Einar Håndlykken (sign.)

Atomutvalget Erik Martiniussen (sign.)

Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til energi.