• Klima
• Energi
  • Faktaark
  • Atomkraft
  • Energirevolusjon
  • Energisparing
  • Fornybar energi
    • Faktaark
    • Bioenergi
    • Vindkraft
  • Fossil energi
• Olje
• Samferdsel
• Naturvern
• Mat
• Internasjonalt
• Gift og avfall

Annonser

Grønne sertifikater

Har du hørt om grønne sertifikater, men lurer på hva det innebærer? Her kan du lese mer om dette, samt finne ut hva som er Natur og Ungdoms krav til en slik ordning.

Bakgrunn

Stortinget ba Regjeringen om å utrede grønne sertifikater allerede i 2000. Siden da er det kommet mange utredninger, men ikke et felles marked. Et enstemmig Storting sluttet seg til et prinsipp i 2005 om å opprette et felles marked med Sverige med oppstart 1. januar 2007. Forhandlingene mellom Sverige og Norge brøt sammen i 2006 og siden har det blitt introdusert en rekke ulike ordninger. Sverige innførte et eget marked i 2003 med et mål om 16 TWh i 2016. Dette er forlenget til 2020, med et mål om 25 TWh. 3,5 TWh vind vil være oppnådd innen 2010.

Hvorfor grønne sertifikater?
Det er behov for en storstilt utbygging av fornybar energi for å konvertere det store forbruker av fossile brensler, over i klimanøytral ny fornybar energi. Ny fornybar energi er pr. i dag ikke lønnsomt å bygge ut, uten noen form for subsidier. Dagens støttesystem har i liten grad utløst ny vindkraft. Systemet med tildelinger fra Enova på bakgrunn av søknader har mange svakheter. For det første har systemet lidd under lave tildelinger over statsbudsjettet. For produsentene har denne ordningen ført til unødig usikkerhet, siden det er vanskelig å vite på forhånd hvorvidt man vil få støtte fra Enova eller ikke.

Den store forskjellen fra dagens tildelingsbaserte støttesystem og grønne sertifikater er at ordningen med grønne sertifikater er rettighetsbasert, snarere enn tildelingsbasert. Akkurat hvor mye støtten utgjør i kroner og øre, vil være avhengig av hva det til enhver tid koster å bygge ut ny fornybar energi. Gjennom en politisk bestemt målsetning for energiutbygging vil imidlertid sluttforhandlere være pålagt å realisere en gitt mengde fornybar energi. Serfifikatene korrigerer ganske enkelt markedets etterspørsel etter fornybar energiproduksjon.

Hva er et grønt sertifikatsystem?

Grønne sertifikater vil si at man pålegger energiselskapene å selge en bestemt andel miljøvennlig, fornybar energi. Dette vil skje ved at det utstedes et sertifikat per mengde produsert ny fornybar energi. Leverandører av energi pålegges så å selge et bestemt antall grønne sertifikater.

Dette medfører at Stortinget istedenfor å vedta en sum støtte til fornybar energi vedtar hvor mye ny fornybar de vil bygge ut. Så pålegges selskapene å selge sertifikater tilsvarende dette. Det medfører med andre ord garantert måloppnåelse. I dag er det ENOVA som bestemmer hvilke prosjekter som får støtte. Med en ordning for grønne sertifikater vil markedet avgjøre hvilke prosjekter som bygges ut, med andre ord vil de billigste prosjektene bygges ut først. Dette sikrer kostnadseffektivitet på en god måte.

Under følger et eksempel for hva en utbygging av 10% ny fornybar energi betyr for en forbruker. 10% økning tilsvarer 15 TWh, det totale energiforbruket er 150 TWh

Kunden må så kjøpe et sertifikat per 10 kWh:

Målsetning

Et sentralt spørsmål i forhandlingene med Sverige om et felles marked for grønne sertifikater er hvor stor fornybarmålsetning Norge skal ha. Natur og Ungdom krever at det innen 2020 skal være utbygd 20 TWh vindkraft i Norge.

Hvilken målsetning Norge skal ha for et grønt sertifikatmarked er blant de sentrale problemstillingene som må avklares i forhandlingene med Sverige. Gjennom fornybardirektivet til EU vil Norge bli forpliktet til en viss fornybarandel innen 2020. Siden sertifikatmarkedet bare inkluderer elektrisitet, mens fornybardirektivet også omfatter fornybar energi fra varme og drivstoff, er det ikke noen direkte sammenheng mellom målene pålagt gjennom fornybardirektivet og utbyggingsmålene som fastsettes i sertifikatmarkedet.

Klimakrisen krever dessuten mer fornybar energi enn hva direktivet fra EU krever. Gjennom sin historie som oljenasjon og våre gode forutsetninger for vindkraftproduksjon har Norge et spesielt ansvar for å produsere utslippsfri energi. Et felles sertifikatmarked med Sverige burde inneholde en forpliktelse om 20 TWh. norsk vindkraftproduksjon innen 2020.

Hva inkluderes i ordningen

Et annet sentralt spørsmål i forhandlingene er hvilken teknologier som skal få innpass i ordningen. I Norge vil det være lave kostnader ved å bygge ut svært mye vannkraft. Siden det ikke vil være noen begrensninger på at svenske sertifikatpenger må brukes til utbygginger i Sverige, og motsatt, vil sertifikatpengene flyte mellom landene på jakt etter de billigste prosjektene. I et slikt scenario er det svært sannsynlig at norsk vannkraft blir prioritert både av svenske og norske sertifikatpenger.

Utbygging av vassdrag vil imidlertid føre til store naturinngrep, og være til skade for verdifull vassdragsnatur mange steder. Mange vannkraftprosjekter er idag også lønnsomme allerede uten noen form for støtte. Mulighetene for å skåne naturmangfoldet og hindre store naturinngrep er imidlertid mye større ved utbygging av vindkraft og bioenergi. Et sertifikatmarked kan ikke legge opp til å løse ett miljøproblem ved å skape et annet.

Selve ideen om å utforme sertifikatmarkedet teknologinøytralt er urimelig, all den tid det ikke er likegyldig hvilken teknologi som får støtte. Vannkraft er i Norge er en mye mer moden næring enn vindkraft og bioenergi. Det er disse teknologiene som trenger støtte for å utvikles og realiseres, og det er her man har behov for å ta i bruk det store ubrukte potensialet.

Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til energi.