I desember samles verdens ledere i København for å forhandle frem en ny internasjonal klimaavtale. En avtale som må føre til ambisiøse og bindende klimamålsetninger. Bare slik vil det være mulig å forhindre de verste konsekvensene ved klimaendringene. Her har Norge et stort ansvar. Ikke bare fordi vi er et rikt land, men fordi vi har et historisk ansvar. Gjennom vår olje og gassutvinning har vi tjent oss rik, og har kunnet bygge opp velferdsstaten Norge. Samtidig har vi eksportert enorme mengder klimagasser, og vært en av bidragsyterne til de endringene vi ser i klimaet vårt i dag. Det er et ansvar Norge ikke kan snike seg unna.

Internasjonalt blir Norge sett på som gode på bortebane, men elendig på hjemmebane. Vi snakker med store ord når vi er utenbys. Slik Jens Stoltenberg gjorde når han tidligere i høst var i USA. Men hvor blir det av våre egne utslippskutt? Har norske utslipp gått ned siden 1990?

Svaret er nei. Siden 1990 har utslippene våre økt med rundt 10 prosent. Uheldigvis for klima ser det ikke ut til at utslippene vil reduseres de neste årene. Med Jens Stoltenberg i førersetet har vi nå

3 forurensende gasskraftverk som går. Utslippene herifra tilsvarer langt over en million biler.

Det blir bakstreversk å tro at vi kommer til å ha noen troverdighet i forhandlingene i København med gasskraftverkene på Snøhvit, Mongstad og Kårstø som spyr ut CO2. Derfor er det kritisk at regjeringen nå tar til orde for rensing på Kårstø og snøhvit og at renseanlegget på Mongstad ikke blir forsinket.

Det som sårt trengs i norsk miljøpolitikk er politisk vilje, det er også derfor det går så sakte. Alle kan mene at natur og klima er viktig, men det som trengs er handling. Klimatroverdigheten til Norge vil rakne uten konkrete planer for rensing av gasskraftverkene