... et spørsmål om solidaritet

De fattige tar de rikes oppvask

Utslippene som skaper klimaendringer, kommer først og fremst fra kull, olje og gass brukt i den rike del av verden. Mindre enn 20 % av verdens befolkning har forårsaket mer enn 85 % av verdens samlede klimautslipp.¹⁸

U-landene ligger i geografiske områder som i større grad enn i-landene er utsatt for naturkatastrofer. I tillegg har de liten mulighet til å forberede seg på slike katastrofer. Forebygging og planer for krisehåndtering er ikke oppgaver som blir prioritert i fattige land der hverdagen for folk flest er en kamp for tilværelsen.

President Flores, Honduras, om orkanen Mitch

Utvikling er nødvendig

En av de største utfordringene i arbeidet mot klimaendringer er å gjøre utvikling uavhengig av klimagassutslipp. Om vi ikke tar det sosiale perspektivet med, kan en reduksjon av klimagasser aldri bli bærekraftig. I i-land må ikke forbrukskutt bety velferdskutt. I u-land må ikke velferdsutbygging bety eksplosjon av miljøødeleggende virksomhet. Virkemiddelet må bli å basere produksjon og økonomisk vekst på bærekraftige alternativer, deriblant fornybar energi.

For hver krone u-landene mottar i bistand fra landene i nord, betaler de 13 kroner tilbake i gjeldsbetjening. Men når har nord tenkt å gjøre opp for klimautslippene sine?

Med sitt overforbruk av fossile brensler forårsaker i-land en uforholdsmessig stor andel av de CO₂-utslippene naturen kan tåle. I tillegg til å straffes av klimaendringer taper u-landene muligheten til selv å benytte seg av denne fossile energien. De økonomiske konsekvensene dette får for u-landene, er tre ganger så store som den gjelden i-land har utestående hos sør.

[Kilde: Petter Hveem, Aksjon Slett U-landsgjelda, www.forumfor.no]

I februar og mars 2000 ble Mosambik herjet av den verste naturkatastrofen i det sørlige Afrika på femti år. Flom og syklon skapte i løpet av noen uker større ødeleggelser enn den elleve år lange borgerkrigen.

Sør-afrikanske medier hevder at flommen kom som følge av et varmere indiahav og var forårsaket av menneskeskapte klimaendringer. Uansett var denne flommen enda et synlig uttrykk for hva fattige land kan ha i vente dersom antallet naturkatastrofer øker.

Allerede før flommen var Mosambik et av verdens aller fattigste land. Portugisernes rå kolonistyre og en brutal borgerkrig etter frigjøringen i 1975 er en tung arv. Infrastrukturen i landet er dårlig utbygd. 40 % er analfabeter. Hvert fjerde barn dør før fylte fem år. 20 % er rammet av hiv. Etter flommen må to millioner klimaflyktninger starte livet på nytt - på bar bakke i et land som ikke har ressurser til å takle de sosiale og økonomiske problemene som ubønnhørlig kommer i flommens kjølvann.

[Kilde: Artikkelen ”Et smil i flommens kjølvann” av Kyrre Stensnes og Tale Hungnes, Press – Redd Barna Ungdom]

Fra frontfigur til klimabølle

Klimaet forandrer seg. Flere stormer, flere tørkeperioder, flere flommer - og forskerne mener menneskene har skylden. Klimagassutslippene gir mer ekstremt vær, mens verdens politikere toer sine hender. Ingen av dem tør å gå foran i den klimapolitiske snuoperasjonen alle vet er nødvendig.

Det var en gang da Norge var et foregangsland i miljøpolitikken. Brundtland-rapporten Vår felles framtid kom i 1987 og satte for alvor klimaproblemet på den internasjonale dagsorden. 80-tallet sluttet med et grønt kolon: 1990-årene skulle bli tiåret da miljøet fikk førsteprioritet. Miljøkonferansen i Rio i 1992 vedtok klimakonvensjonen. Mange vestlige land vedtok målsettinger for kutt og stabilisering av CO₂-utslippene.

Det var en gang - men sånn er det ikke lenger. Målsettingen om stabilisering av norske CO₂-utslipp innen år 2000 ble trukket i 1996, fordi det ble for pinlig å ha stående et mål man var milevis fra å nå. Norge har blitt en klimabølle. Norsk politikk legger opp til stadig økning av klimautslippene og gjør nordmenn til viktige bidragsytere til drivhuseffekten. I den tjueårsperioden vi er inne i nå fra 1990 til 2010, ligger de norske klimagassutslippene an til å øke med omtrent 30 prosent.¹⁴ Hver nordmann står for dobbelt så store CO₂-utslipp som verdensgjennomsnittet. I tillegg til utslippene i Norge kommer de utslippene norsk olje forårsaker i andre land. Norge er verdens nest største oljeeksportør. Når vi eksporterer olje, eksporterer vi i realiteten miljøproblemer. Det gir Norge et spesielt ansvar for å rydde opp.

Fossil fuels and Climate protection – the Carbon logic, Greenpeace, 1997

Kanapeer og champagne

Klimakonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992 og slår fast at utslippene av drivhusgasser må stabiliseres på et slikt nivå at jorda unngår farlige klimaendringer. Den er en milepæl i den klimapolitiske historien fordi den ble den første internasjonale avtalen som anerkjente økt drivhuseffekt som et alvorlig miljøproblem.

Med klimakonvensjonen som utgangspunkt ble det satt i gang forhandlinger for å få til en juridisk bindende klimaprotokoll, som helt konkret lister opp hvor mye hvert land må redusere, og hvilke mekanismer som kan brukes. Fra 1992-97 kranglet man om stemmerettsregler, spiste kanapeer og drakk champagne. Kyotoprotokollen fra toppmøtet i Japan i 1997 var et gjennombrudd i denne prosessen, selv om vedtaket ikke er godt nok i forhold til hvilke kutt FNs klimapanel sier er nødvendig. Kyotoprotokollen pålegger i-landene å redusere utslippene av klimagasser med 5 % innen år 2010 (i forhold til 1990-nivå). Kravene er differensierte, slik at ikke alle land må redusere like mye. Tre land har fått lov til å øke utslippene, deriblant Norge, som får øke med 1 %.

Kyotoprotokollen er helt klar på at hovedvekten av utslippskuttene skal skje i eget land. Men det er også åpnet for en viss bruk av såkalte fleksible gjennomføringsmekanismer, slik som kvotehandel, felles gjennomføring og teknologioverføringer til u-land. Disse skal sørge for at utslippsreduksjonene skjer på en mest mulig økonomisk lønnsom måte. Men spørsmålet er om også miljøet vil tjene på det. Mange, både i fagmiljøet og i miljøbevegelsen, er redde for at de fleksible gjennomføringsmekanismene vil fingere som smutthull som kan gjøre det lettere å jukse og skyve ansvaret for utslippskutt over på andre.^1a

Kvotekjøp er en av de fleksible gjennomføringsmekanismene som er problematiske. Et internasjonalt kvotesystem vil gi rike land mulighet til å kjøpe seg fri. Hovedårsaken til dette er at mange land har fått svært slappe utslippsforpliktelser under Kyotoavtalen. Noen østeuropeiske land har som en følge av økonomisk nedgang redusert klimaforurensingen med flere titalls prosent siden 1990. Disse landene er ifølge Kyotoavtalen kun forpliktet til å stabilisere utslippene sine. Andre land, som Norge, vil sannsynligvis kunne kjøpe utslippsreduksjonen deres og dermed øke sin egen klimaforurensing. Dette vil se bra ut på papiret, men i virkeligheten er det ikke satt i gang et eneste tiltak for å kutte forurensingen. Hullene i systemet gjør også at vi risikerer at prisen på klimaforurensing blir svært lav i et internasjonalt kvotesytem.

Gjennomføring av klimatiltak i u-land er en annen komplisert affære. Gjennom den grønne utviklingsmekanismen ønsker Norge for eksempel å støtte skogplanting i Burkina Faso og kjøpe sparelyspærer til Mexico. Vi vil trekke dette fra på klimaregnskapet vårt for å kunne øke klimaforurensingen i Norge. Siden u-landene ikke er forpliktet til å redusere utslippene sine, og siden effekten av tiltakene er vanskelig å måle, vil tiltak i u-land bli en lettvint måte for i-land å lure seg unna kutt i klimaforurensingen på.

”Blue eyed arabs”

I klimaforhandlingene har Norge spilt på lag med OPEC og oljeinteresser og ikke med miljøet. De norske forhandlerne tar mer hensyn til kortsiktige, nasjonale økonomiske interesser enn til arbeidet for kutt i klimaforurensingen.

Norge jobber for at smutthullene i avtalen skal bli store, og motarbeider kravene om at de rike landene må sette i verk tiltak i egne land for å få ned klimaforurensingen. Allerede på begynnelsen av 90-tallet av jobbet Norge hardt for at det skulle bli mulig for oss å kutte klimaforurensingen i andre land og fortsette med å forurense hjemme. Strålende forhandlingsbragder gjorde at Norge, Island og Australia ifølge Kyotoavtalen får lov til å øke utslippene sine, mens alle andre rike land må redusere.

Norge har presset på for at det ikke skal settes begrensinger på bruk av de fleksible mekanismene. Oppnår vi dette, kan vi i verste fall risikere at Norge kan ha flere titall prosent vekst i klimaforurensingen fram til 2010 og slippe unna med det! Forskerne mener at klimaforurensingen må reduseres med 60-80 % og at dette haster. Likevel legger Norge opp til rekordvekst i klimaforurensingen.

Den norske forhandlingsdelegasjonen har av mer progressive land hoderistende blitt betegnet som ”blue eyed arabs”. I sann oljesjeik-ånd lar Norge nasjonal økonomi gå foran verdens økologi.

En studie i sendrektighet

Norske myndigheter har ikke vedtatt noen strategi eller handlingspakke for at Kyotoforpliktelsen skal oppfylles. Det eneste som har skjedd, er at det nå jobbes med et nasjonalt kvotesystem for utslipp av klimagasser. Kvotesystemet vil gi næringslivet mulighet til å kjøpe og selge utslippsrettigheter til klimaforurensin. Prisen på kvotene vil avhenge av hvor mye bedriftene er villig til å betale for å kunne slippe ut klimagasser. Hvis det settes mål om store reduksjoner og systemet er vanntett, vil prisen for klimaforurensing kunne bli høy. Da vil kanskje Norge redusere klimaforurensingen sin.

Slik ser det dessverre ikke ut til å bli den første tiden med et kvotesystem. Norges nasjonale kvotesystem er tenkt koplet til et internasjonalt system. Dette systemet får sannsynligvis svært lav kvotepris, siden smutthullene ser ut til å bli mange og store. Hvis prisen på CO₂ i et kvotesystem blir lav, vil det skje lite for å få ned utslippene i Norge.

Mens vi venter på tiltak, vokser utslippene dramatisk i Norge. Myndigheter og bedrifter fortsetter sin virksomhet som før, uten å skjele til Kyotomålet. Investeringen i olje- og gassutvinning er rekordhøy, det bygges stadig flere veier og parkeringsplasser, og kollektivtrafikken får mindre penger. Alt dette bidrar til økt forurensing. Ifølge Statens Forurensningstilsyn har den norske klimaforurensingen har allerede økt med 8 % siden 1990, og prognosene viser en vekst på rundt 30 % til 2010.

Hvordan endre klima- og energipolitikken?

Utfallet av gasskraftsaken er avgjørende for utviklingen av to sentrale deler av norsk miljøpolitikk. Kampen mot gasskraftverk er en kamp for grunnleggende endringer i energipolitikken, men også en sak som synliggjør kravene om at Norge må redusere klimaforurensingen.

Kampen for å drive en miljøvennlig energipolitikk og kampen for å ta klimatrusselen på alvor har mange likhetstrekk. Likevel er ikke løsningene alltid de samme.

Kraftkutt

Kampen for en mer miljøvennlig energipolitikk er lang i Norge. Helt siden 70-tallet har miljøbevegelsen kjempet mot økt elektrisitetsproduksjon og for energisparing.

Argumentene mot økt energiproduksjon var tidligere knyttet til vannkraftsaken og kampen for vern av norsk natur. Med gasskraftsaken ble også kampen mot klimaendringene et argument for gjøre noe med norsk energipolitikk. All energibruk gir miljøproblemer i større eller mindre grad. De enorme miljøproblemene knyttet til produksjon og forbruk av energi kan bare løses om vi går grundig til verks.

I Norge har energidebatten i første rekke handlet om elektrisitet. Prisen på elektrisitet er et resultat av samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Når produksjonen er høy vil prisen bli lav. Høy produksjon stimulerer derfor til høyt forbruk. På 60- og 70-tallet økte norske myndigheter produksjonen for å møte forventet forbruksvekst. Dette resulterte i lave priser og høyt forbruk. Etter innføring av et felles nordisk energimarked ble prisen på elektrisitet i Norge enda lavere.

Det finnes bare én ting som helper for å løse miljøproblemene knyttet til energiproduksjon,

nemlig redusert energiforbruk. Så lenge energiforbruket fortsetter å vokse, vokser miljøproblemene. Hvis forbruket fortsetter å øke, vil rekken av mer eller mindre kontroversielle energisaker aldri stoppe opp. Det må derfor settes i verk tiltak for å redusere forbruket av elektrisitet. Redusert elektrisitetsproduksjon, høyere priser og tilrettelegging for energisparing må kombineres. Folk må oppfordres og hjelpes til å redusere sitt forbruk av energi.

Samtidig som det jobbes med å få ned energiforbruket, må det satses på mer miljøvennlige energikilder. Dette er nødvendig fordi det vil ta tid å snu veksten i energiforbruket.

Kutt i klimaforurensing

Kampen mot menneskeskapte klimaendringer er en kamp mot et av flere alvorlige miljøproblemer skapt av energiproduksjon. Utslippene av klimagasser må reduseres dramatisk, og det haster.

Arbeidet mot klimaforurensing er langt yngre i Norge enn arbeidet mot miljøfiendtlig energipolitikk. Det var først på slutten av 80-tallet at det ble offentlig oppmerksomhet rundt faren for menneskeskapte klimaendringer.

Alt forbruk av fossilt brennstoff gir utslipp av klimagasser. I Norge skyldes utslippene i hovedsak utslipp fra olje- og gassproduksjon, transport, oljefyring og industri. Vannkraft står for 99 % av norsk elektrisitetsproduksjon. Derfor gir ikke elektrisistetsforbruket i Norge klimautslipp. Realiseres alle de planlagte gasskraftverkene i Norge, vil de norske klimagassutslippene øke med 20 prosent.

Tiltakene for å få ned klimagassutslippene kan skrives som et hierarki:

1. reduksjon i forbruket av fossilt brensel

2. overgang til energiformer uten utslipp av klimagasser

3. rensing av klimagassutslippene

Det viktigste er at det må settes i verk tiltak for å få ned forbruket av fossilt brensel. Dette innebærer blant annet at det ikke må skapes nye store enkeltutslipp, som gasskraftverk. Det er en tung prosess å snu dette forbruket, derfor er det viktig å begynne med de strukturelle endringene som trengs, allerede nå. Kollektivtilbudet må bygges ut slik at folk får et alternativ til privatbilen, varmesystemene i større bygg må bygges ut for å fase ut oljefyring, og så videre.

Det må satses på energikilder som ikke slipper ut CO₂. De nye fornybare energikildene, som vind- sol- og bioenergi, må hjelpes til å konkurrere ut forurensende energiproduksjon.

Ny teknologi gjør det mulig å fjerne klimaforurensingen fra et gasskraftverk med 90-95 %. CO₂ fra gasskraftverket kan lagres sikkert i tidligere olje- og gassreservoarer på havbunnen.

Klimagassforurensingen må reduseres med 60-80 %. Skal vi oppnå dette, må vi sannsynligvis gjennomføre alle de tre tiltakene som er nevnt ovenfor. For å få ned forurensingen dramatisk er det viktigst å legge hovedvekten på de første punktene i hierarkiet.

Ut av uføret

Gasskraftdebatten er en kamp om både klima- og energipolitikken. Gasskraftmotstanderne krever grunnleggende endringer på begge disse områdene. Hvilke argumenter man ønsker å vektlegge i kampen mot gasskraft, er forskjellig. Men det viktigste i gasskraftmotstanden er å se at det finnes alternativer til gasskraft. Det handler ganske enkelt om å ta fremtiden på alvor. Det handler om å legge bak seg oljenostalgi og energiløsninger som bokstavelig talt er fossile. Alternativet til å bruke gasskraft er ikke å importere kull og kjernekraft fra Europa, men å ta i bruk Norges store potensial for energisparing og nye, fornybare energikilder.

Annex 1-land Betegnelsen på i-landene i klimaforhandlingene. Gruppen med land består av Australia, Østerrike, Belgia, Bulgaria, Canada, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Irland, Italia, Japan, Latvia, Liechtenstein, Luxembourg, Monaco, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sverige, Sveits, Ukraina og USA.

CO₂ Karbondioksid, den viktigste klimagassen.

Energieffektivitet Mengden ytelse en får ut av den energien en bruker.

Energisparing Tiltak som gir redusert energiforbruk som følge av redusert ytelse (for eksempel å senke romtemperaturen).

Enøk Energiøkonomisering, lønnsomme effektiviseringstiltak.

Fleksible mekanismer Mekanismer som, ifølge Kyotoprotokollen, kan brukes for å redusere klimautslippene. Protokollen foreslår tre typer fleksible mekanismer. Felles gjennomføring, kvotehandel og grønn utviklingsmekanisme. Både deler av miljøbevegelsen og fagmiljøet er kritisk til ubegrenset bruk de fleksible mekanismene og mener at disse mekanismene egentlig er smutthull som undergraver arbeidet for reduksjon av klimautslippene.

FNs klimapanel (IPCC) Klimaforskningspanel opprettet i 1987. Verdens to tusen ledende klimaforskere samordner og trekker konklusjoner av forskning på klimaområdet. Har gitt ut flere rapporter som slår fast at klimaendringene er menneskeskapte.

Karbongjeld Begrep etablert av den britiske bistandsorganisasjonen Christian Aid. Betegner de rike landenes gjeld til u-landene for i-landenes overbruk av fossil energi og de skadene u-landene blir påført som følge av dette.

Klimagass gasser som påvirker drivhuseffekten. Klimagasser som omfattes av Kyotoprotokollen er karbondioksyd, metan, lystgass, svovelheksafluorid, hydrofluorkarboner og perfluorkarboner.

Klimakonvensjonen Internasjonal avtale vedtatt på FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio, 1992. Anerkjenner økt drivhuseffekt som et viktig miljøproblem og slår fast at drivhusgassutslippene må stabiliseres på et slikt nivå at man unngår farlige klimaendringer.

Kyotoprotokollen Vedtatt på klimatoppmøtet i Kyoto, 1997. Juridisk bindende avtale som forplikter Annex 1-land til en samlet reduksjon av drivhusgasser på 5,2 % innen 2010 i forhold til 1990-nivå.

OPEC-land Organisasjonen av oljeproduserende land. Består hovedsakelig av de arabiske land og andre oljeproduserende land i sør.

Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til klima.