• Klima
  • Faktaark
  • Klimaendringer
  • Klimapolitikk
  • Klimaforhandlinger
    • Bali
    • Bonn
    • Buenos Aires
    • Cancún
    • Durban
    • Haag
    • Johannesburg
    • København
    • Marrakech
    • Milano
    • Montreal
    • Nairobi
    • Poznan
• Energi
• Olje
• Samferdsel
• Naturvern
• Mat
• Internasjonalt
• Gift og avfall

Annonser

Hvorfor er København viktig?

I desember skal verdens ledere forhandle om en ny klimaavtale i København. Men hvorfor er egentlig klimaforhandlingene i København så viktige?

Bakgrunn
FNs klimapanel konkluderer med at rike industriland må kutte opp mot 40 prosent av sine utslipp innen 2020 for å nå to-graders-målet. Nyere klimaforskning viser i tillegg at klimaendringene trolig skjer enda raskere enn det som var grunnlaget for FNs klimapanels anbefalinger. Klimaproblemet er mer alvorlig enn vi tidligere har trodd.

Norge har foreløpig feilet i å kutte norske klimagassutslipp. Utslippene er i dag historisk høye. Vi er langt unna vår bindende målsetning i Kyoto-avtalen. Norge bidrar dermed til å skape mistillit mellom rike og fattige land i forhandlingene. Men likevel har Norge fremdeles muligheten til å gå foran og bidra til en god avtale i København, dersom vi setter oss mål i henhold til forskernes anbefalinger. Det kan skape tillit mellom rike og fattige land. Indias miljøminister, Jairam Ramesh, fastslår at India og Kina vil «svare svært positivt» dersom rike land som Norge går med på å kutte klimagassutslippene med 40 prosent innen 2020.

Når klimaforhandlingene i København starter i desember står fattige og rike land steilt mot hverandre. Rike land vil ikke ta på seg større forpliktelser før alle er med på en forpliktende avtale - også fattige land. Fattigere land vil derimot ikke ta ansvaret for et problem skapt av rike industriland før man ser kutt i utslipp og forpliktende lovnader om utslippskutt i land som Norge. Verdens utslipp må begynne å gå ned i 2015. Om vi skal klare å stoppe farlige klimaendringer må vi få en avtale i København som sette bindende forpliktelser på lands utslipp etter at Kyoto-protokollen går ut i 2012.

IPCC
Det internasjonale klimapanelet, IPCC, konkluderer i sin fjerde hovedrapport at verdens utslipp må kuttes med 25-40 % innen 2020 om vi skal unngå to graders global temperaturøkning. Både Norge og EU har sluttet seg til et mål om å begrense global gjennomsnittlig temperaturstigning til 2˚C, sammenliknet med før-industrielt nivå. En oppvarming på 2˚C vil innebære kraftige klimaendringer med store konsekvenser for eksempel for verdens fattige og livet i Arktis. Men mye forskning peker på at det er først dersom temperaturstigningen overstiger 2˚C, at vi står overfor virkelig store og irreversible konsekvenser.

Det internasjonale klimaarbeidet er tuftet på prinsippet om felles, men differensiert ansvar. Det betyr at rike land, som må vedkjenne seg hovedansvaret for å ha skapt klimaproblemet, må ta et større ansvar for å redusere utslippene. Dersom det skal være mulig å oppnå globale reduksjoner på opp mot -85 %, betyr det enda kraftigere kutt for rike land som Norge:

¹

Av tabellen ser vi at for å kunne oppnå globale kutt på -50 til -85 %, som er nødvendig for å nå målet om en temperaturøkning på maks 2˚C, må rike land kutte med opp mot 40 % innen 2020 og 95 % innen 2050.

Nå viser nyere forskning at IPCC var konservative i sine analyser: Klimaendringene skjer raskere enn vi tidligere har trodd. I vår var verdens ledende klimaforskere samlet i København til den vitenskapelige klimakongressen ”Climate Change: Global Risks, Challenges & Decisions”. Forskerne slår fast at forskningen som IPCC la til grunn allerede er utdatert, og at vi nå ligger an til at IPCCs worst-case-scenario kan bli en realitet.

Kyoto
Kyoto-avtalen eller Kyoto-protokollen, er en internasjonal avtale vedtatt i desember 1997 i Kyoto, Japan. Avtalen innebærer at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. Protokollen innebærer bl.a. at EU skal senke sine utslipp med 8 prosent og USA med 7 prosent. USAs senat stemte enstemmig mot Kyoto-avtalen under president Bill Clinton og i mars 2001 erklærte president George W. Bush at USA ikke skulle ratifisere protokollen. Norge fikk som følge av forhandlingene om Kyoto-protokollen mulighet til å øke sine utslipp med 1 prosent fra 1990-nivå.

Klimaforskerne har uttalt at reduksjonen på 5,2 prosent som ble vedtatt i Kyoto-avtalen er på langt nær tilstrekkelig til å forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer. På Bali-konferansen i desember 2007 oppnådde de 190 medlemslandene i FNs klimakonvensjon enighet om å begynne forhandlinger om en ny avtale som skal erstatte Kyoto-avtalen etter 2012. Denne avtalen skal man etter planen bli enig om i København i desember.

Norske utslipp og mål
Gjennom Kyoto-avtalen har Norge forpliktet seg til å ikke å øke klimagassutslippene med mer enn 1 % av 1990-nivå innen 2012. I dag ligger vi 7,4 prosent over målsetningen som ble satt i Kyoto. Det er veitrafikken og oljeindustrien som står for de største klimagassutslippene. Begge sektorene står for omlag en fjerdedel av de nasjonale utslippene.

Norge har gjennom klimaforliket bestemt at vi skal kutte 30 % av våre utslipp innen 2020, ved både kutt innenlands og ved kvotekjøp. Natur og Ungdom har lenge ment at Klimaforliket er for svakt. Spesielt med tanke på at vi har tjent oss rike på å selge farlig klimaforurensing. Ifølge et forslag fra Sør-Afrika som ble lagt frem på Bonn-toppmøtet i mars bør Norge innen 2020 redusere sine klimagassutslipp med 73 prosent - mer enn dobbelt så mye som Stortingets klimaforlik legger opp til.²

Klima for en avtale?
Når verdens ledere møtes i København er det stor splid mellom partene. Rike land - som har hovedansvaret for klimaproblemet – har i stor grad ikke visst vilje til å kutte sine egne utslipp. Rike land har heller ikke vært villige til å sette mål som samsvarer med forskernes anbefalinger. Samtidig må vi få med fattige land på en ny avtale om vi skal klare å stoppe farlige klimaendringer.

Det viktigste rike land kan gjøre for å sikre et godt globalt klimaregime er å kutte egne utslipp. I en ny avtale må rike land ta på seg tilstrekkelige og bindende kutt. Samtidig må land som Norge strekke seg langt på andre områder det forhandles om i København. Som ansvarlige for klimaproblemet må vi legge penga på bordet for at fattige land skal kunne tilpasse seg klimaendringer og være villige til å overføre miljøvennlig teknologi.

Klimaendringene er allerede i gang. Derfor er det helt nødvendig at fattige land får støtte til å tilpasse seg endringene. Det er fattige land som vil merke klimaendringene raskest og sterkest, land som ikke har de samme økonomiske forutsetningene som oss. Med det historiske ansvaret vi har som storforurenser må derfor Norge sørge for at en ny avtale sikre nok penger til klimatilpasning for fattige land.

Vi kan ikke nekte fattige land utvikling. Vi kan derimot hjelpe fattige land å hoppe over forurensingstrinnene på utviklingsstigen. For mange fattige land er det enklere å ta i bruk billig, udatert og forurensende teknologi. Vi må sørge for at nyere og mer miljøvennlig teknologi blir tilgjengelig for alle til en billig penge. Om vi skal stoppe klimaendringene må fattige land også ha muligheten til å utvikle seg uten å forurense. Norge må derfor jobbe for en avtale som sikrer fattige land tilgang til miljøvennlig teknologi på en sikker måte og til en rimelig pris.

Natur og Ungdoms krav til forhandlingene:

• Norge må sikre en internasjonal klimaavtale som sikrer at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke øker med mer enn 2 grader.

• Norge må kutte egne utslipp med minst 40 prosent innen 2020.

• Norge må sikre at rike land overfører miljøvennlig teknologi og betaler for klimatilpasningstiltak i fattige land.

Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til klima.