• Klima
  • Faktaark
  • Klimaendringer
  • Klimapolitikk
  • Klimaforhandlinger
    • Bali
    • Bonn
    • Buenos Aires
    • Cancún
    • Durban
    • Haag
    • Johannesburg
    • København
    • Marrakech
    • Milano
    • Montreal
    • Nairobi
    • Poznan
• Energi
• Olje
• Samferdsel
• Naturvern
• Mat
• Internasjonalt
• Gift og avfall

Annonser

Veien til København

Før verdens ledere skal bli enig om en ny klimaavtale i København er det en lang vei å gå. Her kan du lese mer om hvilke forhandlinger som foregår og hva vi kan forvente fram mot København.

Det blir stadig mer åpenbart at vi trenger kraftige og raske reduksjoner i verdens klimagassutslipp, og at dagens internasjonale klimaavtaler ikke gir de reduksjonene som trengs. På klimatoppmøtet i København i desember 2009 skal man bli enige om en ny og langt mer omfattende avtale. Verdenssamfunnet har med andre ord svært dårlig tid på seg til å utarbeide den kraftfulle planen som er nødvendig for å unngå dramatiske og irreversible klimaendringer.

FNs klimakonvensjon (UNFCCC) fra 1992 utgjør rammen for det internasjonale klimasamarbeidet. Kyoto-protokollen fra 1997 bygger videre på denne konvensjonen, og gir de fleste rike land en forpliktelse til å redusere sine klimagassutslipp. Forpliktelsene i Kyoto-protokollens første periode (2008-2012) ligger imidlertid milevis unna de målsetningene som FNs klimapanel anbefaler. For å sørge for økt innsats i perioden etter 2012 satte derfor klimaforhandlingene på Bali (COP13) i gang en forhandlingsprosess over to år, som etter planen skal sluttføres på COP 15 i København.

Dette notatet går gjennom hva som har skjedd så langt i 2009, og gir en oversikt over hvilke møter og prosesser som vil kunne påvirke utfallet av Københavnforhandlingene.

Hvordan fungerer klimaforhandlingene?

Forhandlingene styres av de årlige partsmøtene (COP), et toppmøte som vanligvis avholdes i desember og som samler miljøvernministere fra landene som har sluttet seg til avtalen. Diskusjonene foregår imidlertid ikke bare på disse møtene, men også i en rekke undergrupper som møtes i løpet av året. Forhandlingene om en ny klimaavtale i København er i hovedsak organisert i to arbeidsgrupper. Disse skal forhandle fram nye forpliktelser for de rike landene som allerede er med i Kyoto-avtalen og hvordan verdenssamfunnet som helhet kan øke sin innsats mot klimaendringene.

Hva diskuteres når?

I utgangspunktet er alle forhandlingstemaer i de to arbeidsgruppene oppe til diskusjon på hvert møte. Men i arbeidsplanene for de to gruppene velges det også ut enkelttemaer som skal gis spesiell oppmerksomhet, enten gjennom workshops i eller utenfor de enkelte møtene, eller gjennom åpne høringer der landene inviteres til å sende inn sine synspunkter.

Under COP 14 i Poznan, Polen, i desember 2008 ble det vedtatt en tidsplan for arbeidet. Mellom møtet i Poznan og det avgjørende møtet i København er det flere møter rundt omkring i verden. To har allerede blitt arrangert i Bonn, Tyskland.

I Bonn i mai ble det lagt fram et avtaleforslaget som var sammensatt av alle forslagene de enkelte landene har lagt fram så langt i forhandlingene. Teksten ble gjennomgått og alle land har nå kommet med innspill på hvilke tekstbiter de ikke støtter og forslått inn tekst de ønsker å få med i avtalen. Resultatet var at teksten ved slutten av møtet hadde vokst til det mangedobbelte, og nå er på rundt 200 sider. Ettersom alle land har fått putte sine favorittforslag inn i teksten, spriker den for øyeblikket i alle retninger. Det blir en enorm utfordring å gradvis luke ut de ulike valgmulighetene i teksten, slik at man i løpet av COP 15 i København står igjen med en sammenhengende og konsistent avtaletekst.

Sekretariatet for FNs klimakonvensjon la i Bonn fram en oversikt over hvor store utslippsforpliktelser rike land så langt har lovet å påta seg. Oversikten viser at utslippsmålene til de landene som foreløpig har satt seg slike mål – blant andre Norge og EU – til sammen vil redusere utslippene i disse landene med mellom 16 og 26 prosent fra 1990-nivå. Men fortsatt har altså flere rike land nektet å sette seg utslippsmål for 2020. Alliansen av små øystater (AOSIS) la fram egne beregninger som viser at de totale reduksjonene i rike land bare vil gi ca. en tredel av de nødvendige utslippskuttene fram til 2020.

I tillegg til møtene i Bonn blir det mellomforhandlinger i Bangkok (28. september - 9. oktober) og i Barcelona (2. - 6. november) før København. Det er vanskelig å forutse hvilke spørsmål som vil bli dominerende på eventuelle ekstramøter fram mot København. Målet er imidlertid at miljøbyråkratene i stor grad skal få avklart detaljer og eventuelle stridstemaer slik at det ligger til rette for gode forhandlinger når verdens politiske lederene møtes for å enes om en avtale.

Andre viktige møter
Det er ikke bare de formelle møtene som vil få betydning for resultatet på COP 15 i København. De viktigste og vanskeligste temaene i klimaforhandlingene vil i økende grad bli et tema også på andre internasjonale toppmøter resten av året. I forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling i midten av september vil verdens ledere samles og klima vil være en av sakene på agendaen.

Uformelle møter vil også spille en stadig viktigere rolle etter hvert som forhandlingene i København nærmer seg. Danske myndigheter, som vil ha det formelle lederansvaret i forhandlingene på København-toppmøtet, har allerede varslet at de vil innkalle til et uformelt møte på høyt nivå i løpet av oktober for å forsøke å løse flest mulig vanskelige spørsmål før selve toppmøtet.

Hva kan vi forvente i København?

Forventningene til København-toppmøtet er skyhøye, og med god grunn. Det haster enormt å øke den internasjonale innsatsen mot farlige klimaendringer. Samtidig knytter det seg stor usikkerhet til hvorvidt disse forventningene kan innfris. Det er særlig to grunner til dette:

For det første er det uklart hvor langt man kan regne med å komme på de ti månedene som gjenstår før COP 15. Flere aktører i forhandlingene har trukket fram muligheten for at resultatet i København først og fremst blir et rammeverk for en ny avtale, uten alle detaljer på plass. Det er imidlertid ikke nødvendigvis et nederlag om dette skulle bli resultatet. Det samme skjedde med Kyoto-protokollen, der man vedtok rammeverket i Kyoto i 1997, og først fire år senere, i Marrakech i 2001, vedtok de detaljerte reglene som Kyoto-protokollen trengte for å tre i kraft.

For det andre er det usikkert hva slags avtale man vil komme fram til – hva som egentlig menes med ”en ny klimaavtale”. I praksis kan nemlig en slik avtale ta mange former: Det kan være en helt ny avtale, det kan være endringer i den eksisterende Kyoto-protokollen eller i selve klimakonvensjonen, eller det kan være et eller flere enkeltvedtak som utvider og bygger videre på det eksisterende avtaleverket. Den politiske forskjellen er stor: En protokoll er juridisk bindende på en helt annen måte enn enkeltvedtak fra et toppmøte.

Politisk vilje avgjør

Til syvende og sist er det den politiske viljen til å forplikte seg til den nødvendige klimainnsatsen i de enkelte landene som avgjør om Københavntoppmøtet blir en suksess. Derfor vil kanskje den aller største spenningen fram mot København være knyttet til den innenrikspolitiske klimadebatten i noen av de viktigste landene: Hvor store forpliktelser er EU-landene villige til å påta seg for å finansiere klimatiltak i utviklingsland? Hva betyr Barack Obamas valgkampløfter om reduserte klimagassutslipp i praksis, og når vil USA få en nasjonal klimalov? Forhåpentligvis vil det kraftige presset for en god klimaløsning i København bidra til å framskaffe den politiske viljen som er nødvendig.

Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til klima.