Annonser
Kyotoavtalen og enigheten i Bonn
Del på Facebook
Del på Twitter
Skrevet av: Audun Randen Johnson. Publisert: 15.08.2001 Sist endret: 15.12.2006
I Bonn juli 2001 ble det vedtatt et nytt regelverk for gjennomføring av Kyotoprotokollen. Det vil si at Kyotoprotokollen nå er klar til å kunne ratifiseres. Leder i NU, Elin Lerum Boasson, oppsummerer og ser framover.
Av Elin Lerum Boasson, leder Natur og Ungdom
I Bonn juli 2001 ble det vedtatt et nytt regelverk for gjennomføring av Kyotoprotokollen. Det vil si at Kyotoprotokollen nå er klar til å kunne ratifiseres. USA har sagt klart fra internasjonalt at de ikke vil ratifisere avtalen. Det er mulig at USA får følge av Australia. For at Kyotoavtalen skal bli bindene må minst 55 land, som står for minst 55 prosent av utslippene, ratifisere. Når ikke USA er med betyr dette i praksis at de aller fleste rike land må godkjenne avtalen for at den skal kunne tre i kraft.
U-lands spørsmål
På klimaforhandlingene opptrer u-landene sammen i gruppen G77 og China. Denne gruppene er svært splittet i mange spørsmål. OPEC-landene er blant dem som opptrer aller mest destruktivt på forhandlingene. De mest sårbare landene, som også ofte de fattigste, er veldig opptatt av å få en sterk og god avtale. Samtidig ønsker de bindende krav om økonomiske overføringer til u-land, noe som har vært svært vanskelig å få til. U-landene har også hatt splittede posisjoner på spørsmål om bruk av atomkraft og skogtiltak.
I Bonn tilbød de rike landene 500 millioner dollar til u-landene. Denne pengesummen ble fremmet i plenum og er ikke bekreftet i teksten som ble vedtatt. Det betyr at summen ikke er bindende. Dette skal brukes til teknologioverføring, kompetanseoppbygging og tiltak for å bøte på skader av klimaendringene. 500 millioner dollar er svært lite penger sammenlignet med det u-landene trenger til alle disse formålene. Mange u-landsgrupperinger var svært missfornøyde med disse summene, men så ingen annen utvei enn å godta dette for å få en avtale i havn.
Om utviklingslandene får det de er blitt lovet avhenger av hvor villig de enkelte i-land er til å holde sine forpliktelser. Innbetalingene er høyst frivillige. FN har dessverre lenge vært dårlig til å kreve inn penger de er blitt lovet, noe som gir grunn til å frykte at pengene ikke vil bli betalt.
Det er laget flere ulike fond for betaling til u-land. De største betalingen vil sannsynligvis gå gjennom FN fondet GEF, Global Environment Facility fund.
Minimering av negative effekter for sosiale forhold, miljø og økonomi
Det ble vedtatt i Bonn at landene bør slutte å subsidiere virksomheter som slipper ut klimagasser. Energiprisene bør reflektere markedpriser og eksterne kostnader, noe som innebærer at miljøkonsekvenser av energibruk også bør regnes med. Dette er utdypinger av tema som tas opp i Kyoto-protokollen.
OPEC-landene har lenge jobbet for at de skal få økonomisk erstatning for det de kommer til å tape på at verden vil kjøpe mindre olje av dem når folk begynner å ta klimaproblemene på alvor. De lykkes i å få vedtatt av u-land som er svært avhengig av forbruk og eksport av fossile energikilder skal få assistanse for å utvikle en mindre ensrettet økonomi. Om dette vil gjennomføres i praksis er uklart. De fattigste landene trenger økonomisk støtte langt mer enn oljeproduserende land. De oljeproduserende landene i sør har mulighet til å bruke egne midler til å bygge opp en sterkere industri baser på mer miljøvennlig virksomhet enn oljeproduksjon.
Bruk av mekanismene
Kyotoavtalen åpner opp for at i-landene kan nå sitt utslippsmål ved å kjøpe utslippsrettigheter av hverandre (kvotehandel), ved å gjennomføre konkrete utslippsreduserende tiltak i andre i-land (felles gjennomføring eller joint implimentation, JI) eller ved å gjennomføre tiltak i u-land (grønn utviklingsmekanisme, clean development mecanisme CDM). Fordi u-landene ikke har begrensinger på sine utslipp av klimagasser vil det at et i-land gjennomfører tiltak i sør og godskriver det på egen utslipp være problematisk. Det vil ikke bli mulig å garantere at resultatet av slik handel er nettoreduksjon i utslipp. Et eksempel som belyser dette kan være; hvis Norge betaler for å ny renseteknologi på en bedrift vil bedriftseierne kunne flytte det gamle produksjonsutstyrt til en annen del av landet og fortsette den forurensende produkjonen der. I et slikt tilfelle vil resultatet av Norges invovlering bli økte, ikke reduserte utslipp i landet vi investerer i. Det er også et stort problem at få u-land har ressurser til å kontrollere om klimatiltak vil bli gjennomført på ordenlig måte.
I Kyotoavtalen heter det at bruk av de mekanismene (Felles gjennomføring, Grønn utviklingsmekanisme eller kvotehandel) skal være et supplement til hjemlig handling for å få ned utslippene. Etter 1997 er det blitt forsøkt flere ganger å kvantifisere og definere nærmere hva dette betyr. Dette har ikke lykkes. I Bonn ble det vedtatt at bruken av mekanismene skal være supplementær til hjemmlig handling og hjemlig handling skal altså utgjøre en signifikant del av det arbeidet som gjøres av hvert enkelt land for å nå det kvantifiserte utslippsmålet. Dette betyr i praksis at det er opp til hvert land å vurdere hvor mye det er greit å benytte seg av mekanismene for å kjøpe seg fri.
I tillegg til dette er det kommet inn en formulering som gjør det vanskelig å legge til rette for rekordvekst i utslippene fra de rike landene. Det ble vedatt at alle rike land skal gjennomføre nasjonale tiltak i overenstemmelse med nasjonale forhold og med mål om på en hensiktsmessig måte for å redusere forskjellene i utslipp per person mellom i-land og u-land. Dette kan for eksempel gjøre det vanskeligere for dem som ønsker å bygge ut forurensende gasskraftverk i Norge.
For å gjennomføre tiltak i u-land må man betale en ekstra avgift som vil gå til de mest underutviklede landene. Dette vil gjøre tiltakene i u-land noe dyrere, men i disse tiltakene er sannsynligvis svært billige i utgangspunktet å gjennomføre.
Atomindustrien har jobbet hardt og lenge for at det skal bli mulig å godskrive investeringer i atomkraft som klimatiltak. I Bonn ble det vedtatt at de rike lande skal fraholde seg fra å kjøpe utslippsrettigheter som stammer fra atomprosjekter Det er litt underlig at det ikke slås fast at det vil bli forbundt å kalle atomtiltak for klimatiltak men sannsynligvis er språket sterkt nok til å unngå at atomprosjekter blir noe problem.
Helt fra det ble enige om de bindende utslippsforpliktelsene for landene i Kyoto har det vært klart at det vil bli et stort problem at mange tidligere østeuropeiske land har mange utslippskreditter å selge som skyldes økonomisk nedgang, ikke klimatiltak. Disse utslippskredittene kalles hotair. På norsk kan dette best oversettes som papirtonn; det ser bra ut på papiret men kredittene repressenterer ikke faktisk utslippsreduksjoner. Etter at USA trakk seg fra avtalen ble etterspørselen etter hotair halvert og problemet enda større. Kanskje er det så mye hotair i systemet at selv om Kyotoavtalen skulle bli ratifisert av nok land vil utslippene fortsatt samlet sett gå oppover for landene som har godkjent Kyotoavtalen.
Karbonsluk
Karbonsluk er biologisk opptak av CO2 i jord, skog, og all annen form for vegetasjon. Det er mye forskningsmessig utsikkerhet om hvordan denne typen tiltak skal regnes med. Australia, Canada og Japan har jobbet for at hvert enkelt land skal kunne få definere selv hva som er skog. Dette er et svært farlig forslag. I praksis ville dette betydd at de fleste land ville kunne velge selv hvor mye de vil gjøre for å redusere klimaforurensingen ved å lage egne formler for å regne opptak av CO2 sånn som det passer dem best. I Bonn ble det heldigvis vedtatt at det skal lages en felles definisjon. Akkurat hvordan definisjonene skal være er ikke avklart og vil nok være en debatt også i framtiden på klimaforhandlingene. Japan, Canada og Australia fikk lov til å regne inn ekstra mye som naturlig opptak.
Vedtakene om sluk i Bonn er i praksis en reforhandling av utslippsmålene fra Kyoto. Etter Bonn kan Noske myndigheter velge om vi vil regne på en måte som gjør av Norge kan øke utslippene med tre prosent, ikke en prosent slik Kyotomålet vårt er. Dette tilsvarer omtrent utslippene fra et gasskraftverk. Det er viktig at Norge ikke benytter seg av dette smutthullet i avtaleverket. Regner man med åpningen for skogtiltak i CDM blir utslippsmålet fra Kyoto redusert fra en reduksjon på 5.2 prosent til en reduksjon på 1.8 prosent (WWF International).
Det ble satt en begrensning på bruk at skogtiltak i CDM på en prosent av landets utslipp av klimagasser i 1990. Denne begrensningen er viktig fordi den hindrer reduksjonsmålene fra å bli fullstendig utvannet.
I Bonnvedtaket heter det LULUCF (landuse, landusechange and forestry) aktiviteter skal gjennomføres på en måte som bidrar til å bevare det biologiske mangfoldet og bærekraftig ressursbruk. Dette er veldig svak språkbruk. Miljøbevegelsen har krevd at ingen tiltak som er i strid med FNs konvensjon om biologisk mangfold skal kunne gjennomføres, men det ble altså ikke vedtatt. Hva som ligger i setningen som ble vedtatt vil nok bli debattert på framtidige klimaforhandlinger.
Overholdelseregime
Det var overholdelseregime som skapte desidert mest debatt i Bonn. Hvor bindende skal det være å godkjenne Kyotoprotokollen og hvilke straffemekanismer skal kunne brukes dersom noen av landene bryter med sin utslippsforpliktelse? Det er svært uvanlig at internasjonale miljøavtaler er bindene for landenes politikk og at det finnes ikke sterke straffemekanismer for andre lignende avtaler.
Det var spesielt Japan og Russland som jobbet for et svakt overholdelsesregime. Det har lenge vært diskuetert om de som bryter avtalen skal kunne pålegges å betale en slags straffeavgift. Hvordan man skal regne ut nivå på en slik avgift har vært en vanskelig debatt. I Bonn endte det med at det ikke kom inn noe om betaling, men at land som slipper ut mer enn de har forpliktet seg til må kutte utslippene sine med ekstra mye i neste forpliktelsespeiode. Dersom Norge skulle slippe ut en millon tonn mer CO2 enn vi er forpliktet til må vi i neste periode redusere med 1,3 milloner tonn ekstra. De som bryter avtalen må altså betale med en skalgs straffeavgift på 30 prosent. Land som bryter avtalen vil også pålegges å lage en plan for hvordan man skal klare å få ned utslippene.
Det er viktig at landene nå så raskt som mulig kommer igang med diskusjonen om hvor mye de enkelte land skal være forpliktet til å redusere utslippene sine med i neste forpliktelsesperiode, altså etter 2012. Hvis dette blir utsatt lenge vil de landene som ser at de ikke klarer å nå Kyotomålet sitt sannsynligvis bli påvirket av dette og ikke være villige til å ta på seg store utslippsforpliktelser i framtiden.
Hvor juridisk bindende avtalen er skal vurderes endelig på det første klimaforhandlingsmøtet etter at nok land har ratifisert avtalen til at den kan settes iverk.
Debatten framover
Selv om landene kom til enighet i Bonn er det mange problematiske spørsmål igjen i de internasjonale klimaforhandlingene. I framtiden kan følgende problemstillinger bli viktige:
Hvordan få med USA?
Hva vil det si at landene skal ha vist demonstrerbare framgang innen 2005 slik Kyotoprotokollen krever?
Hvordan skal vi sikre at landene blir juridisk forpliktet av Kyotoprotokollen?
Hva skal forpliktelsene være i neste periode?
Må skogtiltakene gjennomføres i overenstemmelse med biokonvensjonene eller ikke?
Hvordan skal u-landene kunne få oversikt over sine egne utslipp, når de ikke har noe statistisk system og ofte ikke engang oversikt over folketallet?
Er det mulig å skape utvikling i u-land uten at dette gir rekordvekst i klimagassutslippene?
Er det mulig å få med u-landene dersom de må pålegges forpliktelser?
Er det mulig å få med USA hvis u-landene får lov til å øke sine utslipp?
Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til klima.