• Klima
  • Faktaark
  • Klimaendringer
  • Klimapolitikk
    • Krev klimahandling!
  • Klimaforhandlinger
• Energi
• Olje
• Samferdsel
• Naturvern
• Mat
• Internasjonalt
• Gift og avfall

Annonser

Klar for dugnad!

Foto: Kenneth Bjerga/Stavanger Aftenblad. Stor versjon.

Glem idealiserte bilder av 1970-tallets folkelige engasjement. Vi er mange i dag som er klare for å gjøre vårt for å takle vår tids største utfordring, nemlig klimakrisa, skriver Ola Skaalvik Elvevold i Nationen onsdag.

Vi som er unge i dag, og tilhører kategorien ”ung og engasjert”, har vent oss til en del forestillinger om tidligere tiders folkelige engasjement rundt saker tilknyttet miljø og solidaritet.  Det var liksom på 1970-tallet at nærmest alle var ”ung og engasjert.” Men den første miljøbølgen kom og gikk, og den andre mot slutten av 1980-tallet vedvarte ikke den heller. 1990-tallet og 2000-tallet er lett å framstille som et slags postmoderne nachspiel av apati.

Jeg kjøper verken forestillingene om det gylne 70-tallet, eller om 2000-tallets udugelighet. Sommeren min i år har stått i det folkelige engasjementets tegn. På Natur og Ungdoms sommerleir i Rogaland har jeg møtt 170 ungdommer fra hele landet som er klar for å være kjernetroppene i kamp for en energirevolusjon i Norge. Vi er lei av ei sparepære her og ei vindmølle der, og vil fullstendig legge om måten vi produserer og bruker energi i Norge. På torget i Kabelvåg samlet tidligere denne måneden om lag 800 mennesker seg til folkefest mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og i en måned i sommer har Natur og Ungdom reist kysten på langs på et tokt mot oljeboring. På konserter, debatter, aksjoner og gjennom å snakke med folk på gata i Tromsø, Leknes eller Ålesund ser vi det tydelig: Det er mange som vil være med og sloss for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. De ser denne saken for det tidsskillet det er: velger vi fossilt og økte klimagassutslipp i tiår framover, eller setter vi matproduksjon og andre fornybare næringer først?

Det brede, folkelige miljøengasjementet er høyst levende. Heldigvis. For i de viktigste miljøsakene i Norge må man sloss mot landets mektigste, rikeste og skitneste næring. Aftenposten kunne forrige mandag slå fast at oljelobbyistene er de beste og mest innflytelsesrike i landet. Oljeindustriens budsjetter til lobbyisme og annet påvirkningsarbeid er enorme. Verken miljøbevegelsen, fornybarbransjen eller så veldig mange andre heller, er i nærheten av å kunne matche oljeindustriens økonomiske muskler. Lobbyister og penger vil de alltid ha mest av. Det vi har er en engasjert befolkning. Vi har den kraften som gjorde det mulig å avvise EU-medlemskap i to omganger, og den kraften som har klart å holde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt i flere runder tidligere.

Jeg tror folk flest er klare til å være med på den klimadugnaden som trengs. Folk flest vil både brette sine melkekartonger, og de vil være med på noen større, politiske løft for å bygge lavutslippssamfunnet. Problemet er at politikere flest tror, eller later som de tror, at folk ikke er klare. Den billigste unnskyldningen politikere som er sånn passe miljøengasjert kan presentere, er at for kraftige tiltak vil fremmedgjøre folk, og skyve dem over i armene på you-know-who i FrP.

 Jeg tror et annet problem er langt farligere. Miljøengasjementet er nå stort, men fortsatt uteblir de store tiltakene som folk ser og merker. Når avgrunnen mellom retorikken om klimakrisas alvor og responsen den faktisk møtes med, blir for stor, kan fort konklusjonen blant folk bli at alvoret må være overdrevet. Åpningen i opinionen for kraftfulle klimatiltak kan være i ferd med å lukkes. Politikerne har dårlig tid!

Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til klima.