Annonser
Innspill til ny Stortingsmelding om landbrukspolitikken
Skrevet av: Bjorn . Publisert: 01.10.1998 Sist endret: 15.12.2006
I denne høringsuttalelsene skisserer vi noen svar på utfordringene vi står overfor i landbrukspolitikken framover.
Ny stortingsmelding om landbrukspolitikken
Natur og Ungdom takker for at vi er blitt forespurt om å komme med innspill til Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Mye har endret seg siden 1992 og Stortingsproposisjon. 8. Matvaresituasjonen i verden er forverret, og frihandelen har bredt om seg. De miljømessige utfordringene er store. Samtidig bygges landbruket i Norge ned, bøndene sakker akterut i inntektsutviklingen og presses til mer industrialisert og miljøskadelig drift.
Natur og Ungdom mener det er viktig å opprettholde norsk landbruk, og produsere mer av egen mat. Landbrukspolitikken må stimulere til miljøvennlig drift, basert på fornybare ressurser.
I denne høringsuttalelsene skisserer vi noen svar på utfordringene vi står overfor i landbrukspolitikken framover.
1. Internasjonale forhold av særlig betydning for landbrukspolitikken framover
Norge må ta ansvar for egen mat. I en verden der folketallet hvert år stiger med 80 millioner mennesker, der jorden hvert sekund får 2-3 flere munner å mette, er det å produsere nok mat og trygg mat en av de største utfordringene menneskene står overfor. Natur og Ungdom krever at regjeringen utarbeider en nasjonal jordvernplan og at den veterinære grensekontrollen blir opprettholdt.
Mat er en menneskerett, ikke en ordinær handelsvare. Når Norge og andre land går ut på verdensmarkedet for å kjøpe mat, skjer det i konkurranse med fattige land som trenger mat til en sultende befolkning. Natur og Ungdom krever at mat og landbruk tas ut av WTO-avtalen, og at den norske delegasjonen arbeider for dette i de kommende forhandlingene. Handel med mat må skje ut fra begrunnede behov, og ikke kun av profitthensyn. Natur og Ungdom krever også at Norge trekker seg ut av MAI- forhandlingene.
På veg mot global matmangel
Fra 1950 til 1990 økte verdens befolkning med 2,8 milliarder. Samtidig ble verdens samlede kornproduksjon nesten tredoblet. Verdens matproduksjon økte mer enn verdens befolkning. Sultkatastrofene var et resultat av skjev fordeling, ikke av reell, global matmangel. For første gang i menneskenes historie er vi nå på vei inn i en fase med global matmangel. Selv om maten i framtida skulle bli rettferdig fordelt, vil ikke alle kunne spise seg mette.
Det siste tiåret har verdens kornlagre nådd et historisk lavmål. Forskere regner lagre tilsvarende 60 dagers forbruk som et forsvarlig minimum. I Worldwatch Institutes "Jordens tilstand 1998" kan vi lese at verdens kornbeholdning i 1996 var nede i 52 dagers forbruk, det laveste tallet noen sinne.
Også tidligere en gang har dette tallet vært lavt. I 1973 sank kornlagrene til 56 dagers forbruk. Den gangen utløste kornmangelen raskt økt kornproduksjon. Det er lite trolig at det samme vil skje en gang til.
Jorda tynes...
Vi er i ferd med å nå taket for hva som er mulig å tyne ut av jorda gjennom mer intensiv landbruksproduksjon; større enheter, tyngre maskiner og økt bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Etter en rask tidobling av verdens kunstgjødselforbruk på 40 år, har bruken på 1990-tallet flatet ut i mange land, og noen steder blitt redusert. De som driver jorda har innsett at det finnes en grense for hvor mye kunstgjødsel det lønner seg å bruke. Ved et optimalt nivå er det ikke mer å hente ut av jorda på denne måten.
Den intensive driften har mange steder utarmet ressursgrunnlaget. Ikke bare jordbruksland blir drevet for hardt. I 1990 ble bare en tredjedel av verdens beiteareal karakterisert som i god tilstand. Også verdens fiskerier er presset til det ytterste.
I tillegg står vi overfor en rekke regionale og globale miljøproblem som truer verdens matproduksjon. Store deler av avlingene går tapt på grunn av lokal luftforurensning. Dessuten vil en økt, menneskeskapt drivhuseffekt medføre økt hyppighet av ekstreme værtyper, som flom, tørke, stormer, orkaner og hevet havnivå. Dette vil selvfølgelig påvirke verdens samlede matproduksjon. FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at det vil føre til "alvorlige negative konsekvenser for matvaresikkerheten i noen regioner av verden."
Genteknologiens muligheter blir ofte trekt fram som svar på hvordan vi skal kunne fortsette økningen i matproduksjonen. Å introdusere genmodifiserte organismer i landbruket og naturen kan gå bra, og det kan også gå veldig galt. Artene kan spre seg til økosystemer der de ikke hører hjemme, og de kan gjøre stor skade. Genmodifiserte planter og dyr kan også krysse seg med ville slektninger, spre de nye genene til ville bestander og påvirke hvordan de fungerer i samspill med andre arter. Gener kan også spre seg mellom organismer uten at det skjer gjennom forplantning eller celledeling. Blant annet kan bakterier ta til seg nytt arvestoff. Den store risikoen knyttet til et landbruk basert på genmodifiserte planter og dyr tilsier at vi må finne andre måter å løse verdens matvareproblem på.
Det er naivt å tro at de siste 50 årenes vekst i matproduksjonen uten videre vil fortsette i framtida. Skal vi klare å brødfø en stadig økende verdensbefolkning, uten å ødelegge ressursgrunnlaget, krever det en omlegging av landbruksproduksjonen i store deler av verden. Det krever flere hender i arbeid, og færre maskiner. Det krever stans i all nedbygging av jordbruksland, og nydyrking av brakklagt areal. Og det krever en omlegging i vestens kosthold. Korn og andre planter som menneskemagen kan fordøye direkte må gå til menneskeføde. Kjøttforbruket må bli basert på kjøtt fra dyr som utnytter utmarksressurser mennesket ikke kan utnytte direkte.
... eller legges brakk
Bare 7 prosent av det totale landområdet i verden har den kombinasjon av regn, næringsstoffer, temperatur og landskapstype som tillater normalt landbruk. Likevel går det hvert år tapt enorme områder matjord, som følge av boligbygging, industriutvikling, fritidsanlegg og jorderosjon. Hvert år forsvinner 24 milliarder tonn matjord. Dette tilsvarer vel 80 fulle lastebillass i sekundet.
Over hele verden blir god matjord omreguleret og overbygd. Bare i Norge forsvinner over 10.000 mål hvert eneste år, til tross for at norsk matjord er blant den mest erosjonssterke i hele verden, og dermed spesielt verdifull.
Dyrket areal per person har sunket i Norge de siste 50 årene, fra 2,5 dekar i 1945 til 2,1 i dag. Likevel blir det hvert år bygget ned gigantiske jordbruksområder. De vanligste truslene mot norsk matjord er skogplanting, golfbaner, boligbygging, veibygging og utbygging av kjøpesentre og industri.
Dersom Norge skal basere seg på økende import av korn må vi konkurrere på verdensmarkedet. Dette tvinger oss ut i direkte konkurranse med fattige land i sør - en konkurranse vi er dømt til å vinne. I en slik situasjon er det uansvarlig av Norge å bygge ned egen matjord. Norge må ta ansvar for egen mat, og for matjorda.
Natur og Ungdom krever at regjeringen utarbeider en nasjonal jordvernplan. Den må kartlegge all matjord i Norge, og hvordan vi skal ta vare på den. Det bør også innføres tilskudd til oppdyrking av brakklagt areal.
Handel med mat
Nordmenn har lang tradisjon for å bytte bort fisk og motta korn fra utlandet. Det er en fornuftig og nødvendig handel, fordi Norge har mer fisk enn vi kan fortære selv, mens vi ikke er sjølforsynt med korn. Dagens store handel mellom rike land er imidlertid en omfattende sløsing med energi og ressurser.
Etter andre verdenskrig har det både på regionalt og globalt plan blitt arbeidet for å fremme verdenshandelen. GATT (Generalavtalen om tolltariffer og handel), som fra 1948 regulerte internasjonal handel, ble i 1995 videreført i WTO (Verdens handelsorganisasjon). WTO består i dag av 132 medlemsland, blant dem Norge. I de ulike verdensdelene har det også blitt opprettet regionale handelsorganisasjoner. I Europa er Norge en del av EØS (Europeisk økonomisk samarbeidsområde), og på den måten en del av EUs indre marked.
Både WTO og EØS står for en gammeldags tenkning som setter handel foran miljø. Gjennom 50 år har handelsorganisasjonene bidratt til en voldsom økning i verdenshandelen. Resultatet av dette er nedbrytende for naturmiljøet.
Transport
Verdenshandelen krever transport, som fører til forurensning. I dag står transportsektoren for nesten 40 prosent av CO2-utslippene i Norge. FNs klimaforskere mener at vi må redusere utslippene av CO2 og de andre drivhusgassene med 60 til 80 prosent for å unngå alvorlige klimaendringer. 75 prosent av de norske utslippene av nitrogenoksider (NOx) kommer fra transport. NOx-utslipp fører til lokal luftforurensning og sur nedbør, og gir dermed helseskader, død skog og fisketomme vann.
Det bygges stadig nye veier for å møte det økte transportbehovet. Disse veiene kommer ofte i konflikt med natur, matjord og boliger. I forbindelse med planleggingen av EUs indre marked, ble det samtidig planlagt 12.000 km ny motorveg.
Biologisk forurensning
Når varer fraktes mellom land, kan bakterier og mikrober følge med på lasset og spre smittsomme og alvorlige sjukdommer. Særlig stor er risikoen når det er snakk om import og eksport av levende organismer, eller produkter av disse.
Gjennom internasjonale handelsavtaler presses det på for økt handel med landbruksprodukter. Gjennom EØS-avtalen er Norge blitt en del av EUs indre marked. Tradisjonell fiskeri- og landbrukspolitikk er ikke en del av EØS-avtalen. Ved inngåelsen av EØS-avtalen overtok Norge hoveddelen av EUs regelverk for produksjon, handel og kontroll med næringsmidler og levende dyr. Unntakene som Norge fikk var reglene for grensekontroll, dyrevern og økonomiske ordninger. Per september 1998 gjelder fremdeles disse unntakene, men Stortinget vil om ikke lenge bli forelagt et forslag om utvidelse av EØS-avtalen til også å omfatte det veterinære området. Går dette forslaget gjennom, mister vi muligheten til å opprettholde dagens strenge grensekontroll på import av levende dyr, kjøttvarer og egg.
I Norge har vi vært forskånet for mange av de dyresjukdommene som er vanlige i store deler av EU. Sykdommene fører til store lidelser hos dyr, men kan også smitte over på mennesker. Salmonella er et eksempel på en slik sykdom. Situasjonen i Norge skyldes tre forhold; liten import av kjøtt og et strengt grensevern holder mange uønskede og alvorlige sjukdommer ute av landet, mens små og spredte bruk hindrer smittespredning dersom en sykdom først kommer seg over grensa.
Det kan gi uante konsekvenser hvis sykdommer og mikrober sprer seg ukontrollert til land der de ikke hører hjemme. Denne formen for biologisk forurensning kan også ramme hele økosystemer. Dersom feil art følger med på varelasset og etablerer seg på feil sted, kan den gjøre stor skade i et etablert økosystem, og på sikt sette det ut av balanse.
Det er et grunnleggende miljøprinsipp å være føre var - ikke etter snar. Stikkontroller og attester/sertifikater fra avsenderlandet kan ikke erstatte den eksisterende grensekontrollen på kjøtt og levende dyr. Natur og Ungdom krever at den veterinære grensekontrollen blir opprettholdt.
Handel med fattige land
Etter at WTO ble opprettet i 1995 åpnet den norske regjeringen for økt import av mat fra de minst utviklede landene. Dette har gitt seg flere uheldige utslag.
Våren 1995 sendte Norge u-hjelp til en sultrammet befolkning i Nord-Sudan. Samtidig kjøpte vi korn fra Sør-Sudan. I Norge skulle kornet gå til grisefôr. Både kornimporten fra Sudan og import av kjøtt fra Namibia og Botswana har blitt framstilt som utviklingshjelp. Import fra fattige land kan like gjerne hindre som bidra til utvikling. Eksporten har store økologiske og sosiale konsekvenser. Økt handelstilgang fortrenger det tradisjonelle småskalajordbruket, som produserer mat til egen befolkning, til fordel for store plantasjer med produkter til verdensmarkedet.
I de sørlige delene i Sudan har kornarealene de siste årene blitt utvidet lenger mot nord enn det som er forsvarlig av hensyn til faren for erosjon og utpining av jorda. Utvidelsen skjer i områder der det tradisjonelt har vært drevet med husdyr. Korndyrkingen legger beslag på elvedaler og områder rundt vannkilder, som husdyrholderne har vært helt avhengige av i tørketiden. Slik blir de mindre ressurssterke husdyrholderne presset ut i tørrere områder. Dette er en utvikling som skjer over store deler av Afrika.
I Botswana og Namibia ødelegges den skrinne jorda av hardt beitepress. Beiteområdene utvides, og fattige småbønder fordrives fra det som tradisjonelt har vært felles beiteland. For å hindre smitte fra viltet, øke antall dyr og samtidig spare inn arbeidskraft, blir det satt opp gjerder. Disse stenger viltet unna tradisjonelle trekkveier og vannhull. Slik får småbøndene dårligere muligheter til å høste av tradisjonelle viltressurser.
Gjennom WTO har Norge åpnet for mer matvarehandel, og forpliktet seg til å videreføre forhandlingene på landbruksområdet. Mat er ingen vanlig handelsvare, men en menneskerett. Handel med mat må skje ut fra begrunnede behov, og ikke kun av profitthensyn. Natur og Ungdom krever at landbruk tas ut av WTO-avtalen og at den norske delegasjonen arbeider for dette i de kommende forhandlingene. Parallellt må det arbeides for å få på plass et regelverk for handel med mat som har en rettferdig fordeling av matressursene, ikke mest mulig handel og profitt, som mål.
I oktober 1998 vil forhandlingene om den multilaterale investeringsavtalen MAI fortsette. Avtalen har som mål at alle investorer i deltakerlandene skal behandles likt, uavhengig av nasjonalitet eller lokal tilknytning. Natur og Ungdom krever at Norge trekker seg ut av MAI- forhandlingene, av hensyn til miljø, ressursforvaltning og demokrati.
2. Forbrukerpolitikk og matvaretrygghet
For Natur og Ungdom er det et mål at alle mennesker skal kunne være trygge på maten de spiser. Det er ikke et mål at folk skal ha mulighet til å velge farlig mat.
De siste årene har det vært et økt fokus på merking av mat - på hva den inneholder og hvordan den er blitt produsert. Merker som opplyser om kvalitet er et forbrukergode, men samtidig har de sine begrensninger. Å skulle forholde seg til merking når man handler mat krever ekstra arbeid. I mylderet av merker kan det i tillegg være svært vanskelig for forbrukerne å orientere seg om hvilke som lover hva. Alle forbrukere vil heller ikke ha mulighet til å kjøpe det beste, da det ofte koster mer. De helsebevisste og ressurssterke sikrer seg trygg mat, andre har ikke muligheter til det samme.
For Natur og Ungdom er det et mål at alle mennesker skal kunne være trygge på maten de spiser. Det er ikke et mål at folk skal ha mulighet til å velge farlig mat. En virkelig frihet er frihet til å slippe å velge det verste. Trygg mat er fri for sykdom, smitte, skadelige tilsetningsstoffer, hormonrester og genmodifiserte organismer. Å sikre dette er ikke en oppgave hver enkelt må ta ansvar for når han eller hun går rundt i butikken med handlekurven, men et ansvar som ligger under den nasjonale landbrukspolitikken. Det er politikernes oppgave, gjennom importrestriksjoner, kontroller og lovbestemmelser, å sørge for at all mat er trygg mat.
Hvordan maten blir produsert har betydning for den framtidige matvaresikkerheten. Trygg mat er produsert på en økologisk forsvarlig måte som ikke utarmer matjorda, utmarka eller havet, men som sikrer matproduksjonen for framtida. I tillegg er det viktig at maten ikke er importert fra områder der folk sulter. Vi kan ikke ta matvaretryggheten fra andre, for selv å være sikra mat. Ved selv å produsere mest mulig av maten vi spiser i Norge, kan vi også sikre oss mot at vi på det internasjonale matvaremarkedet indirekte kjøper mat fra folk som trenger den selv.
3. Landbrukets betydning i distriktspolitikken
Natur og Ungdom mener at det viktigste med distrikts- og landbrukspolitikken er å holde brukstallet oppe og bevare den spredte bosettinga slik at vi har mulighet til å utnytte de naturressursene vi har. Distriktspolitikken må derfor være med å gjøre det attraktivt å bo og drive i distriktene, gjennom å gi folk et godt skole- og kulturtilbud, og gjennom å sikre sørvisfunksjoner og arbeidsplasser i distriktene.
De fleste bygder i Norge er bygd opp rundt landbruket eller fisket. Skal disse bygdene leve videre er det viktig at det legges til rette for landbruksvirksomhet. Her er det særlig viktig med en landbrukspolitikk som er med å sikre at bruksantallet holdes oppe. Det spredte bosettingsmønsteret i Norge er en forutsetning for å kunne utnytte naturressursene.
I distriktene ser vi en dobbelt avhengighet. Bygdene er avhengig av en opprettholdelse av brukstallet hos bøndene, og bøndene er avhengig av en god distriktspolitikk for at de skal orke å drive videre. En aktiv og god distriktspolitikk må derfor både jobbe for en opprettholdelse av landbruket samtidig som den tilrettelegger for annen virksomhet i bygda. Her kan staten gjøre mye i forhold til opprettholdelse av skoler, kulturtilbud og lignende.
Rekruttering
I punktet om rekruttering og likestilling vil vi ta for oss hvordan det kan tilrettelegges bedre for å slippe flere inn i næringa. Å jobbe for rekruttering er god distriktspolitikk. Uten rekruttering vil bygdene etter hvert dø ut. Her er det også særlig viktig å jobbe for at jentene blir i bygda eller flytter til.
Skolen
De siste årene har det vært en storstilt nedlegging av skolene i distriktsnorge. Ønsker vi å bevare bygdene og å opprettholde landbruket er vi avhengig av en desentralisert skolestruktur. Skolen er det som har mest betydning for om folk blir boende i bygda, og særlig viktig for at unge mennesker skal slå seg ned. Det blir lite attraktiv å drive landbruk om du ikke har et skoletilbud til ungene dine. Skolen har dessuten en viktig sosial funksjon i bygdene. Det er ofte her det foregår fritidsaktiviteter og tilstelninger og den er et samlingspunkt på viktige dager som for eksempel 17 mai. Når skolen forsvinner mister derfor bygda fort mye av samholdet og identiteten. Dermed er det mindre som knytter ungdommene til bygda og det blir mindre sannsynlig at de flytter tilbake etter endt utdanning.
Med den store nedlegginga og brukssammenslåinga vi ser i dag blir elevgrunnlaget for skolene mindre, og det blir større sjanse for at de legges ned. Dette vil igjen gå ut over de få som er igjen og driver de resterende gårdene. Vi får en negatig spiralutviklig for landbruket.
Kulturtilbud
Også de som bor i bygdene har behov for kultur. Et godt kulturtilbud er viktig for å gjøre det attraktivt å bo på bygdene. Det er derfor viktig å opprettholde tilbud som bygdekinoen, bibliotekene, bokbussen og teaterbåten. Ved å støtte fylkesteaterne og lignende slik at de kan gjeste hele fylket og holde flere forestillinger på mindre plasser, er man med på bygge opp distriktene.
Det er viktig med et desentralisert kulturtilbud både for at det skal nå ut til mange og alle skal ha en mulighet til å nyte godt av det, men det er også viktig for å gi ungene positive opplevelser som er knyttet til bygda. Jo oftere ungene må dra til byen for å være på noe litt utover den vanlige leken, jo mer får de inntrykk av at bygdene er lite framtidsretta og det er mindre sjanse for at de flytter tilbake.
Servicetilbud
Det er viktig at det opprettholdes et sørvistilbud i distriktene. Med sørvistilbud tenker vi her på nærbutikker, post, bank og lignende. Et sørvistilbud i nærheten av der du bor er med på å gjøre hverdagen enklere for de som bor der, og det er viktig for å gi bygda andre arbeidsplasser enn de som er i landbruket.
Selv om det jobbes for mer likestilling i landbruket er dette fortsatt et mannsdominert yrke. Sørvistilbudene er viktige kvinnearbeidsplasser. Når disse tilbudene legges ned blir det vanskeligere for mange familier å bli boende i bygda. Særlig kan dette skape problemer for de mindre gårdene hvor bare en har arbeidet sitt knyttet til gården.
Institusjoner som butikk, post og bank er også med på å skape en identitet for bygda. Sammen danner dette et slags sentrum i bygda der du kan møte andre og slå av en prat. Det har derfor en viktig sosial funksjon for de voksne, samtidig som det ofte er møtestedet for ungdommen. Lokalt sørvistilbud er også med på å minske transportbehovet og således en positiv miljøeffekt utover at det er viktig for å opprettholde bosettinga i distriktene.
Næringsutvikling
Det er viktig at det også satses på andre næringsveier i distriktene. Mange av de mindre brukene har kun et årsverk. For at familier skal slå seg ned er det derfor viktig at det kan finnes arbeid for den som ikke jobber på gården. Her er Bygdeutviklingsmidlene og SND viktig, samtidig som samvirkeorganisasjonene har store muligheter til å styre hvor de legger sin virksomhet.
4. Foredling og omsetning
Lokal og miljøvennlig foredling og omsetting av landbruksvarer forutsetter samvirkebasert drift. Samvirkene må innse sin viktige posisjon og ikke arbeide mot egne prinsipper. Staten må erkjenne samvirkebedriftenes viktig distrikts og miljøpolitiske funksjon. Staten må også sørge for at internasjonale avtaler ikke er til hinder for favorisering av lokal foredling og omsetning.
Hva er det mest miljøvennlige
Natur og Ungdom ønsker å øke selvforsyningsgraden på landbruksvarer i Norge. I dette ligger at også mindre effektiv og konkurransedyktige matvarer må foredles og omsettes. Utjevning bøndene mellom er et viktig virkemiddel for å få til dette.
Å sikre at det er mulig å få levert landbruksvarer også fra skrinne jordbruksstrøk er dessuten viktig for å opprettholde spredt bosetning. Spredt og variert landsbruksvareproduksjon er et kriterium for å kunne drive et bærekraftig landbruk om ikke tyner ressursene.
På matvarer hvor vi har kapasitet til overproduksjon trengs reguleringer i foredlingsleddet og omsettingsleddet. Dette er en viktig oppgave for staten, sånn at Norge ikke blir en matvaredumper på verdensmarkedet.
Transportsektoren i Norge står for 40% av utslippene av drivhusgassen CO2. Å sikre høy grad av lokal foredling og omsetning av landbruksvarer er et viktig bidrag til å redusere disse utslippene. Faren for biologisk forurensing gjør også at mat bør transporteres kort, også innafor landegrensene.
Dagens situasjon
Foredlinga av landbruksvarer i Norge har tradisjonelt foregått lokalt på mange meierier, slakterier etc. Tross regionalisering av samvirket de seinere årene må samvirket gis en vesentlig del av æren for miljøsparelsene i form av høy grad av lokal foredling.
Samvirkenes mottaksplikt har vært viktig for å motvirke bruksnedlegginga i landet.
Hva truer desentralismen
Samvirket arbeider mot egne prinsipper ved å stemme ned de mindre regionene i styrene sine og sentralisere meieristrukturen. I mange sammenhenger er det ikke bevist bedriftsøkonomisk at nedleggingene lønner seg, men sentraliseringa anses som en del av en naturlig utvikling.
Verdens handelsorganisasjon, WTO arbeider for å øke andelen utenlandske varer i våre butikker. Konkurransen vil gjøre det vanskelig å regulere prisene på norske landbruksvarer. Dette vil kunne true mindre meierier som er avhengig av at det er solidaritet i samvirke.
De fire store matvarekjedene kontrollerer i dag nærmere 99% av dagligvarehandelen. De er også i ferd med å skaffe seg vertikal kontroll av handelskjedene. Dagligvarekjedenes interesser er å selge matvarer billigst mulig. Dette vil med redusert importvern i mange tilfeller være importert mat. Det er ikke ønskelig at makta over landbrukspolitikken flyttes fra regjering og storting til aksjeeide selskaper. Makta til disse selskapene bør reduseres.
Gode løsninger
Det er viktig målet om å produsere mest mulig basismatvarer til egen befolkning også avspeiles i foredlings og omsetningsstrukturen. Dagens samvirke må gis i oppgave å bidra til dette.
Lokal foredling av landbruksvarer på gårdsmeierier og lignende kan være et viktig supplement til ordinær foredling. Det er en oppgave for samvirkene å inkludere dette nisjelandbruket i sin struktur.
5. Inntekt og sosiale forhold
Inntekten til bøndene må opp, og fordeles bedre. Bånnfradraget må fjernes. Miljøvennlig drift må premieres.
God miljøpolitikk
Bøndenes inntekt er ikke en særinteresse for næringen. Hele samfunnet tjener på et levende landbruk der bøndene har økonomi nok til å slipp å tyne jorda og dyrene. Det er viktig å begynne umiddelbart med å tette gapet mellom gårdbrukere og resten av befolkningen.
Regjeringen har sagt at yrkesutøvere i landbruket skal ha en inntektsutvikling som andre grupper. Det er viktig med en tilsvarende inntektsutvikling målt i kroner, ikke i prosenter, siden bøndene ligger langt bak allerede. I tillegg må gapet tettes. Dette betyr at bøndenes inntekt må øke mer enn andre gruppers, målt i kroner.
Det er god miljøpolitikk å heve inntekten til bøndene. Den lave inntekten gjør at mange gårdsbruk legges ned, selv om de gir et viktig bidrag til matproduksjonen i landet. Bøndene må tjene som andre grupper, og arbeidet med å tette gapet må begynne nå.
Inntektsutjevning
Det er store inntektsforskjeller i landbruket. Bønder på store og små gårder får svært ulik timepris for arbeidet de legger ned. Strukturprofilen i tilbakeførignene må bedres for å bremse bruksnedleggingen.
Når bøndenes inntekt skal øke, må det først og fremst skje gjennom økte tilbakeføringer over budsjettet. En økning gjennom økte priser og lavere priser på innsatsfaktorene vil bare hjelpe de største brukene, og føre til nedleggelser.
Bånnfradraget må fjernes umiddelbart, fordi det rammer spesielt de mindre brukene, og presser fram svært mange gårdsnedleggelser. Bånnfradraget er et urettferdig flatt kutt som rammer de minste hardest. I stedet kan man innføre et minstekrav for støtte, for eksempel at man skal være berettiget til støtte over 5. 000 kroner. De som har rett til tilbakeføringer på for eksempel 7.000 må få dette, ikke bare 2.000.
Rekruttering
Hvis unge skal ønske å ta over i landbruket må inntekten være bedre enn slik den er for de fleste i dag. Dette sier vi mer om i kap 6.
Forsvarlig drift
En økt inntekt er også nødvendig hvis bøndene skal kunne drive forsvarlig med natur, kultur og dyr. Når landbruket presses så hardt, blir mange bønder nødt til å tyne ressursgrunnlaget for å opprettholde gårdsdriften. Dette er verken bøndene selv, naturen, dyrene eller samfunnet for øvrig tjent med.
Ved å øke prisen på innkjøpte driftsmidler som kraftfôr, kunstgjødsel og sprøytemidler samtidig som man gir økt tilskudd til areal og dyr, stimulerer man til mer miljøvennlig drift.
Fortsatt landbruk
Hvis vi fortsatt skal ha landbruk i dette landet, må vi gjøre det mulig å leve av det. Denne kjennsgjerningen kommer man ikke utenom med snakk om at landbruksbefolkningen har "valgt en annen livsstil".
Å drive jorda er et viktig yrke, og vi kan ikke basere oss på at idealister skal lage maten vår i en verden der folk sulter. Velferdsstaten må sikre landbruksbefolkningen de samme godene som oss andre.
6. Rekruttering og likestilling
Det viktigste for å sikre rekrutteringa til landbruket er å bedre lønns- og rammevilkårene, slik at ungdom ser landbruket som en mulig levevei. I arbeidet for å sikre opprettholdelse av brukstallet vil det viktigste virkemidlet være en kraftig innstramming av bo- og driveplikta.
I Norge er ressursene spredt over hele landet, 95 % av marka vår er utmark. Utmarksressursene er viktige for at Norge skal ha en mulighet til å øke sin selvforsyningsgrad og det er en miljøvennlig ressurs å hente fra. Skal vi ha mulighet til å utnytte disse ressursene er vi avhengig av en spredt bosetting over hele landet. Rekruttering og likestilling i landbruket har derfor store miljøfordeler.
Vi mener det er viktigere å styrke rekrutteringa framfor å slå brukene sammen til større og mer "drivverdige" gårder. Skal landbruket og bygdene bestå er de avhengige av at det finnes et miljø i bygda hvor du kan få impulser og ideer til gårdsdrifta, og du trenger også naboer og sambygdinger for at bygdene skal fortsette å være attraktive boplasser.
I dag opplever flere bygder forgubbing og mangel på jenter. Hvis dette ikke motarbeides vil det etter hvert føre til avfolking og bruksnedlegging. Det er derfor viktig at jenter stimuleres ekstra til å overta gårdene og at det jobbes aktiv for hindre diskriminering. Dette kan gjøres ved å forfordele jenter i noen sammenhenger og ved å drive holdningsskapende arbeid i forhold til kjønnsroller i landbruket.
Lønn og rammevilkår
Undersøkelser viser at det viktigste for ungdommene bedre lønn og bedre rammevilkår hvis de skal overta gården. Dette er viktige signaler som bør tas alvorlig. Skal vi klare å rekruttere til landbruket er de nødt til å få en lønn det går an å leve av.
Bo- og driveplikt
Bo- og driveplikt skal sikre at jorda holdes i hevd og at bosettinga opprettholdes på gårdene framfor at de blir til feriesteder. de siste årene er det gitt dispensasjon fra bo- og driveplikta i 92-94% av søknadene om fritak, dermed fungere ikke ordningen etter intensjonen.
Bo- og driveplikta bør strammes inn for å sikre at gårdene tilbys folk som er interessert i å drive dem. En strammere bruk av bo- og driveplikta vil være det viktigste virkemidlet for å sikre at gårdene drives videre og at det er interesserte som overtar. Som prinsipp bør det kun gis dispensasjon i en begrenset periode til de som er under utdanning og ikke har mulighet til fullføre denne samtidig som de bor på gården.
Bo- og driveplikt, samt konsesjonsgivinga i Norge er i aller høyeste grad politiske virkemidler som virker diskriminerende. Natur og Ungdom mener det er riktig at det er slik, dette er en måte å styre utviklinga på. Dette er også en ev grunnene til at vi er i mot globaliseringa av landbruket gjennom for eksempel MAI avtalen. Investeringsavtalen vil forby all diskriminering, dette vil kunne få de konsekvenser at vi ikke lenger kan kreve bo- og driveplikt fordi det hindrer mange utlendinger i å investere i norsk landbruk. Med en slik avtale kan vi dermed miste muligheten til å styre bosettingsutviklinga i distriktene.
Etableringstilskudd
Etableringstilskudd er en ordning som gir stipend og lån til de som skal overta et bruk. Tilskuddet gis til investeringer i gården. Under jordbruksforhandlingene i 98 økte stipendandelene slik at de i dag er på 40 % for gutter og 60 % for jenter. Det er viktig at stipendandelen holdes på minst det nivået de er på i dag.
Natur og Ungdom mener det er riktig at jenter forfordeles noe i denne sammenhengen. Når de økonomiske belastningene blir mindre gjør det at barrierene for å overta blir mindre. Etableringstilskuddet er viktig for å hindre at gjeldsbyrden på en gård blir for stor og dermed tvinger bøndene til å drive jorda og dyrene for hardt.
For at etableringstilskuddet skal bli mer kjent og at alle skal få en mulighet til å søke bør det innføres en informasjonsplikt om ordningen til alle som søker om konsesjon eller melder fra om overtakelse.
Statens forkjøpsrett
Når en gård legges ut for salg har staten forkjøpsrett. I dag brukes forkjøpsretten i hovedsak til at staten kjøper opp gårder for å sikre at de skal deles opp og at jorda skal gå som tilleggsjord til naboene. Dette stimulerer til større gårder, flere maskiner og avfolking av bygdene. Natur og Ungdom mener forkjøpsretten kun skal brukes for å sikre at gårdene fortsatt drives som selvstendige enheter. På denne måten får staten et effektivt virkemiddel for å motvirke den raske bruksnedlegginga.
Forkjøpsretten må ikke brukes for å gi noen tilleggsjord der det finnes noen som vil overta bruket og drive det som selvstendig enhet.
Konsesjon
Konsesjonslovgivinga fungerer i dag på samme måte som staten bruker sin forkjøpsrett. Når en gård legges ut for salg plikter kommunen å spørre naboene om de vil ha tilleggsjord før de behandler konsesjon til noen som ønsker å overta. Også dette prinsippet bør snus slik at kommunene plikter å forsøke å finne interesserte kjøpere som vil drive gården, før den kan gå som tilleggsjord. Dette vil føre til at kommunene må jobbe aktivt for opprettholde bruksantallet og bosettinga i kommunen.
Odelsloven
Natur og Ungdom mener odelsloven er viktig for å hindre at jordeiendommene blir en del av spekulasjonsmarkedet og lettere kan deles opp og selges vekk. Odelsloven sikrer at en gård blir i slekta, den bygger på prinsippet om at gården ikke er din private eiendom men tilhører hele familien. Den som for øyeblikket driver den har et ansvar for å holde den i hevd og overlate den i god stand til nestemann. De strenge reglene tilknyttet salg av eiendom fra gårder med odel sikrer at eiendom ikke blir spekulert bort.
Odelsloven og retten til å overta familiens gård står som regel sterkere en statens forkjøpsrett, loven sikrer derfor i en viss grad at bruksantallet opprettholdes. Odelsloven er også viktig for å sikre at gutter og jenter har de samme rettighetene til å overta familiegården.
Det har i det siste vært en debatt om å fjerne odelsloven, med den begrunnelse at odelsloven er et hinder mot at de mest interesserte får anledning til å overta en gård. Natur og Ungdom mener dette er en avsporing fra debatten. Det er viktigere med en innskjerping av bo- og driveplikta. Dette sammen med at staten slutter å bruke sin forkjøpsrett for å dele opp gårder og at konesjonsgivinga begynner å forfordele de som ønsker å drive gården som selvstendig enhet burde gjøre det enklere for interesserte å få tak i en gård.
Melkekvoter
Natur og Ungdom er i mot kjøp og salg av melkekvoter. Ordningen gjør det attraktivt for de mindre brukene å selge sin melkekvote til større bruk. Dette fører til et effektivitetsjag i næringa. Primært mener vi derfor at ordningen med kjøp og salg av kvoter bør opphøre.
Så lenge ordningen består synes vi det er viktig at det stilles krav om at kvotene kun skal kunne selges innen samme kommune, slik at vi unngår full brakklegging av landbruket i enkelte bygder og en veldig geografisk deling av jordbruket med melke produksjon kun noen steder.
Vi ser også behovet for å fordele kvotene bedre mellom de forskjellige distriktene i dag. Det bør være et mål at kvotene fordeles over landet slik at de sikrer en allsidig produksjon i alle kommunene.
Kvotene som legges ut for salg bør gå til gårder som ikke har kvote fra før og noen kvoter bør være forbeholdt ungdom som vil starte opp. Dette vil være med å sikre fortsatt drift på mange gårder og gjøre rekrutteringa mer attraktiv. Noen av kvotene som legges ut for slag bør heller ikke selges, på den måten kan vi hindre overproduksjon.
Produksjonstak
Det bør settes et tak på hvor store melkekvoter og dyrebesteninger en gård kan ha. Når noen gårder vokser seg veldig store går dette på bekostning av de små. Dette fører til at det blir vanskeligere å komme inn i næringa og bremser rekrutteringa.
7. Miljø og økologisk landbruk
Hele landbruket må trekkes i mer miljøvennlig retning. Brukstallet må opprettholdes, og det må legges mer vekt på lokale fornybare ressurser som utmarksbeite.
Landbruket er i dag en storforbruker av energi i form av tunge maskiner, kraftfôr, kunstgjødsel og sprøytemidler. Mindre energitilførsel i landbruket innebærer en kraftig økning av sysselsatte i landbruket, lavere intensitet og redusert forurensning.
Det må være et utgangspunkt at hele landbruket må trekkes i mer miljøvennlig retning. I dag legges det ned 2000 gårder i året, og produksjonen blir stadig mer intensiv og miljøskadelig. Dette er resultatet av en bevisst, styrt utvikling og kan endres med politiske vedtak.
Små og mange gårder
Det viktigste for å få landbruket i Norge mer miljøvennlig er å opprettholde bruksantallet. Små oversiktlige enheter er bærebjelken i et miljøvennlig landbruk. Blant de enkleste og viktigste tiltakene for et mer miljøvennlig landbruk, finner vi fjerning av bånnfradraget.
Ordningen med kjøp og salg av melkekvoter er også ødeleggende for bruksantallet, og bør avskaffes (Se for øvrig kapittel 6). Det bør være maksimumstak på dyrebesetninger som ikke begrenses av ressursgrunnlaget på gården, som kylling, kalkun og gris. De siste årene har konsesjonsgrensene stadig økt for å gi billigere kjøtt. Natur og Ungdom mener disse grensene må senkes og holdes lave. Konsesjonsstopp for lyse kjøttslag og eggproduksjon bør vurderes.
Mer bruk av utmark
Mer bruk av utmarka er den mest miljøvennlige måten å øke matproduksjonen i Norge på. Subsidiene på kraftfôr må reduseres og pengene må brukes til økt tilskudd til de som har dyr på utmarksbeite.
Kjøttproduksjon bør i all hovedsak baseres på utmarksbeite. Vi må kutte ned på kraftfôrkrevende svine- og kyllingproduksjonen, og øke produksjonen av mørke kjøttslag basert på beite i utmark. Det er svært uheldig at utmarksfaktoren ble fjernet ved jordbruksoppgjøret. Ordningen hadde en god struktur- og distriktsprofil.
Variert drift
I dag ser vi en spesialisering på gårdene og mellom landsdelene. Denne ensrettingen er ødeleggende for naturen og jordas produksjonsevne. Gjødseloverskudd og langtransport er også et problem. Landbrukspolitikken må stimulere til kombinasjonsbruk og mest mulig variert produksjon i landsdelene.
Todeling dumt miljømessig og sosialt
I dag tvinges størsteparten av landbruket i mer industrialisert, intensiv og miljøfiendtlig retning. Samtidig driver en liten gruppe bønder Debio-godkjent økologisk landbruk. Det er bra med økologisk landbruk, men denne todelingen er uheldig både utfra et miljømessig og et sosialt synspunkt.
Vi er ikke tjent med et økologisk elite-landbruk som leverer giftfrie gulrøtter til rike direktører. Det økologiske landbruket må drive forskning og utvikling som hele landbruket kan dra nytte av, og hver enkelt bonde må premieres for miljøvennlig drift og tiltak. Hele landbruket må drives mer miljøvennlig.
Det har vært for mye markedsorientering i det økologiske landbruket. Natur og Ungdom mener det viktigste med økologisk drift er hensynet til naturen, ikke forbrukeren eller markedet. Debio-regelverket er for dårlig når det gjelder krav om egenprodusert fôr og begrensninger på besetninger av lyse kjøttslag.
Det skal lønne seg å drive landbruk i Norge. Det skal lønne seg å drive miljøvennlig. Det skal lønne seg å bruke folk, ikke store maskiner. Det skal lønne seg å ha dyr på utmarksbeite, ikke å fôre dem opp på kraftfor.
8. Et samlet virkemiddelsystem i jordbruket
Landbruket både kan og bør styres. Det må stimuleres til mer miljøvennlig drift, og avgiftene må tilbakeføres til landbruket.
Landbruket både kan og bør styres. Å gi fra seg styringsredskaper, slik Ap-regjeringen og Stortinget har gjort, er også en form for indirekte styring. Sentrumsregjeringa har i årets jordbruksforhandlinger vist et ønske om styring ved å gi mye over budsjett og lite som avtalepris. Nå gjelder det å styre riktig vei.
Landbrukspolitikken må stimulere til mer miljøvennlig drift. Ordningen med produksjonsuavhengige tilskudd er bra, og bør videreutvikles.
Reglene må være oversiktlige og forutsigbare. Det er viktig at ikke bonden må bruke all sin tid på å registrere og søke.
Avgifter skal brukes til å styre produksjonen i ønsket retning, ikke til å gjøre det vanskeligere for bøndene. Avgiftene må føres tilbake til landbruket som kompensasjon.
9. Administrative og juridiske virkemidler
Odelsloven, bo- og driveplikten og forkjøpsretten er sentrale juridiske ordninger i landbrukspolitikken. Natur og Ungdoms syn presenteres i avsnittet om rekruttering.
Natur og Ungdom, september 1998
Unn Jenny Utne Kvam
Ingvild Melvær Hanssen
Vigdis Hobøl
Kjersti Album
Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til mat.