Snøhvit - en katastrofe for Barentshavet
Skrevet av: Audun Randen Johnson. Publisert: 15.08.2001 Sist endret: 15.12.2006
Barentshavet er et svært verdifullt og sårbart havområde. Snøhvitprosjektet er det første olje- og gassprosjektet som er foreslått i Barentshavet. Utvinning av olje- og gass her kan ha dramatiske konsekvenser fordi naturen vil ha problemer med nedbryting av forurensing. Her finner du Natur og Ungdoms høring til planene om Barentshavets føste olje- og gassprosjekt.
Snøhvitprosjektet; en døråpner til Barentshavet
Barentshavet er et svært verdifullt og sårbart havområde. Snøhvitprosjektet er det første olje- og gassprosjektet som er foreslått i Barentshavet. Utvinning av olje- og gass her kan ha dramatiske konsekvenser fordi naturen vil ha problemer med nedbryting av forurensing. I Snøhvitlisensen er det funnet både olje og gass. Statoil har i sin konsekvensutrdning (KU) tatt utgangspunkt i at dette er et reint LNG- prosjekt. Dette gjøres til tross for at det er olje i store deler av reservoarene. I en ulykkessituasjon er det sannsynlig at olje vil kunne komme opp av reservoaret selv om det er gass som utvinnes.
Generelt sett er konskvensene av utslipp av olje langt større for havmiljøet enn utslipp av gass. Det er oppsiktsvekkende at Statoil i KUen ikke har vurdert forurensingsfare fra olje.
Det er en klar allmen oppfatning at dersom Snøhvitprosjektet realiseres vil Barentshavet Sør i sin helet prinsippielt åpnes for olje og gassvirksomhet. Statoil skriver selv på side 43 i sin konsekvensutredning: "Snøhvit-prosjektet antas også å ville øke interessen for å utnytte petroleumsinteressene i nordområdene.". Tidligere er området kun åpnet for leitevirksomhet. Snøhvit ble funnet før leitevirksomhet i Barentshavet ble konsekvensutredet. I forbindelse med behandling av Stortingsmelding nr. 40 "Åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet" kom 17.mars 1989 og St.meld. nr. 26 (1993-94) Om petroleumsvirksomheten ble Barentshavet Sør åpnet for leitevirksomhet. Åpningene ble foretatt kun på grunnlag av vurderinger av konsekvensene av leitevirksomhet, ikke helårsdrift. Det ble satt strenge borebegrensninger som kun åpnet for oljevirksomhet i enkelte deler av året. I de fleste områdene ble det forbudt å bore etter olje- og gass i sommherhalvåret.
I Statoils KU er det overhodet ikke vurdert at utbygging av Snøhvit i praksis åpner for oljevirksomhet i andre deler av Barentshavet. Det at konsekvenser av forurensing knyttet til oljevirksomhet ikke er vurdert gjør at hele konsekvensutrdningen framstår som verdiløs som beslutningsgrunnlag.
I Lov om petroleumsvirksomhet, kapittel 3 Utvinningstillatelse m.v. § 3-3. Utvinningstillatelse, defineres utvinningstillatelser slik:
En utvinningstillatelse gir enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning av petroleumsforekomster på områder som omfattes av tillatelsen. Rettighetshaver blir eier av den petroleum som produseres.
Utvinningstillatelsen for Snøhvit ble tildelt allerede tidlig på åttitallet. Når man leser Statoils konsekvensutrdning kan man få inntrykk av at denne tillatelsen er en blankofullmakt også til utbygging. Slik er det ikke. Utvinningstillatelsen gir enerett til utvinning ikke rett til utvinning. Stortinget har aldri hittil stoppet et prosjekt på norsk sokkel. Stortinget har imidlertid plikt og myndighet til å gjøre prinsippielle vurderinger om hvilke utbygginger som er samfunsmessige forsvarlige og hvilke som ikke er det.
Barentsahvet er åpnet for leitevirksomhet på særskilte vilkår. I forbindelse med Strotingets behandling av Snøhvitprsjektet vil det være naturlig at borebegrensningene i blokkene rundt Snøhvit vurderes. Dersom disse ikke oppheves av Stortinget vil man ikke kunn drive helårsvirksomhet på Snøhvit.
I forbindelse med konsekvensutredning for Snøhvitprosjektet burde også oppheving av disse boreforbudene bli vurdert. Statoil har overhode ikke berørt disse viktige problemstillingene i sin konsekvensutrdning
Historien har vist at det er vanskelig å forutse hvordan utvinningen på produksjonsbrønnene på norsk sokkel vil utvikle seg i framtiden. Usikkerheten er knyttet teknologisk utvikling og utvikling av rammevilkårene for olje- og gassvirksomheten. Et eksempel som beskriver dette er Troll- prosjektet som ble behandlet av Stortinget som et gassprosjekt i 1986 (Faktahefte 2000). På dette tidspunkt framsto utvinning av olje- og gass som totalt urelalistisk. Seinere ble det klart at teknologisk utvikling gjorde det mulig å også ta opp oljen fra feltet. På dette tidspunktet var prosjektet i god gang. Forutsetningene for Stortingets tilslutning til prosjektet endret seg dramatsik, men på et slikt tidspunnkt i planleggingen er det svært vanskelig å legge opp til stor prinsippiell debatt om utbuygging.
I dag antar man at det vil være vanskelig å ta opp oljen fra Snøhvit dersom det ikke legges til rette for dette samtidig som prosjektet har startet opp, eller i tiden like etter. Om man vil gjøre de samme vurderingene av dette om noen år vet vi ikke i dag. Vi kan ikke utelukke at Snøhvit vil utvikle seg til å bli et oljeprosjekt, selv om Statoil ikke legger opp til dette med det første. Mulighetene for oljeutvinning på Snøhvit må legges til grunn for en konsekvensutrdening. Når dette ikke er blitt gjort får ikke Stortinget et holdbart beslutningsgrunnlag for å kunne treffe en avgjørelse i saken.
I det følgende vil vi belyse noen av de momentene som burde vært omtalt i konsekvensutredningen om Snøhvitprosjektet.
Meterologi i Barentshavet
De naturgitte forholdene i Barentshavet Sør skiller seg klart ut fra resten norske havområder. Utfordringn knyttet til kulde, ising og ekstremt vær er store.
Det er nesten femti prosent sannsynlighet for at temperaturen er under null om vinteren i Barentshavet sør (DNMI). Også resten av året er sannsynligheten større som temperaturer underfrysepunktet her enn på resten av norsk sokkel.
På Tromsøflaket er gjennomsnittstemperaturen under 0 °C en måned i løpet året (Bjerke, Torsethaugen 1989). På Bjørnøya er gjennomsnittet under 0 °C i 9 måneder. Her kan det opptre minimumstemperaturer under hele året. På Bjørnøya er temperaturen i sjøen under 0 °C 7 måneder i året.
Generelt sett er vind og bølgeforholdene hardere i Barentshavet sør enn i Nordsjøen, men litt roligere enn i Norskehavet og helt nord i Nordsjøen. Det er kun på Friggfeltet at sannsynligheten er høyere enn på Tromsøflaket for at det er vind over 20 meter i sekundet (DNMI). Bølgene er høyere i Barentshavet enn i Nordsjøen, men litt lavere enn på de mest værharde stedene i Norskehavet. Det er nesten dobbelt så høy sannsynlighet for at bølgene er på tre meter eller mer på Tromsøflaket enn sør i Nordsjøen på vinteren. På Tromsøflaket er det over 45 prosent sannsynlighet for bølger på tre meter eller mer mens det sør i Nordsjøen under 25 prosent sansynlighet for det. Sør i Nordsjøen er det så vidt over 50 prosent sannsynlighet for bølger på to meter eller mer mens det på Tromsøflaket er nesten 70 prosent sannsynlighet for det
Solen er under horisonten i to til tre måneder fra november til og med januar (TAI, UIO i Petroleumsfrie Fiskeriområder 2000). I midten av mars er det lyst i ni-ti timer i døgnet. I nesten tre måneder fram mai til og med juli er det lyst hele døgnet. I midten av september er det lyst omtrent ti timer i døgnet.
I nordlige deler av Barentshavet Sør kan det komme drivis inn fra områdene lenger nord (Sakshaug et al 1989 i Petroleumsfrie Fiskeriområder 2000). Dette gjelder spesielt for perioden mars-juni hvor isdekket er på sitt årlig maksimale.
Fiskeri
Det er i dag omlag 90 000 som er sysselsatt i tilknytning til fiskerinæringen. 40 000 av disse arbeider i fangstleddet, fiskeindustrien og oppdrettsnæringen. Det er 50 000 ansatte i tilknyttede og avledede virksomheter. Havbruksnæringen har store planer om ekspansjon i framtiden.
Ulykker på plattformene og i forbindelse med transport vil, i de fleste tilfeller, være et overflatefenomen som berører de øvre vannmassene, men ved produksjon vil det også alltid være fare for undervannsutblåsninger. Oljeflak kan spre seg raskt på grunn av sine kjemiske egenskaper, havstrømmene i området og vind. I hvilken grad olje oppløser seg i vann er avhengig av oljens kvalitet. Hydrokarbonene utgjør vanligvis 90-95 prosent av råolje, man andelen kan være nede i 50 prosent i enkelte oljer. De fleste oljer har et relativt høyt innhold av aromater og asfaltener og et høyt svovelinnhold (Sakshaug et al. 1992).
De fleste fiskearter reagerer umiddelbart på nærvær av olje. Unntatt er sedate bunnlevende fiskearter. Voksen fisk vil derfor forsøke å flykte fra oljesøl. De fleste voksne fisker vil derfor komme seg unna oljesøl. Det er likevel registrert følgende skalder på fisk ved oljeforurensing (Johansen et al. 1989).
· død som følge av panisk adferd
· død som følge av skader påført under abnorm aktivitet
· død som følge av spising av oljepartikler
· død som følge av oljehinne på gjellene og videre kveling
· død som følge av skade på indre organer, særlig lever
· skader på vev
· metabolske forstyrrelser
· vekststans
Ytre stressfaktorer nedsetter fiskens evne til å tolerere olje. Dette ytre stresset kan være forårsaket av fluktuasjoner i saltholdigheten, temperatur, redusert føde tilgang, sykdom eller parasitter.
Direkte konsekvenser
Oljeflak bidrar til å dempe bølger og turbulens på overflaten, i hvilken grad dette skjer er avhengig av oljens tykkelse. Dette fører til at fiskeegg og larvenes mulighet til å skaffe seg føde blir redusert. Fiskeeggene utnytter den naturlige sirkulasjonen i vannet til å skaffe seg mat. Fiskeegg og larver vil bli samlet opp under oljeflak der vannet er stille. Forskning har vist at fiskelarver og yngel har liten evne eller vilje til å komme seg unna oljeflak. De trekkes til oljen, og dersom oljen oppløses i vannet beiter yngelen på oljedråpene.
Dersom olje legger en mørk hinne i vannskorpen reagerer vertikalvandrende dyreplankton som om det er natt. Planktonene starter derfor den vandringen opp mot overflaten som de vanligvis gjør om natten. Dermed vil også plankton samles under et oljeflak.
Under et oljeflak er det store mengder oppløste hydrokarboner. Kontakt med hydrokarboner kan ha flere konsekvenser for fiskeegg, larver og plankton. Filtrerende organismer, som for eksempel dyreplankton og forskjellige typer muslinger, kan fange opp dispergerte oljepartikler med størrelse opp til 0,1mm. Olje kan derfor komme inn i fordøyelsessystemet til planktonet. Olje som absorberes på denne måten, vil kunne gi direkte giftvirkning eller det kan bli lagret i fettvev og i neste omgang bli overført til dyr som spiser forurenset dyreplankton (Sakshaug et al. 1992). Hydrokarbonene blir på denne måten ført inn i næringskjeden.
Hydrokarboner vil kunne redusere levedyktigheten til de organismene som har lav toleranse for denne type påvirkning. Fisk kan også ta opp oljekomponenter fra olje som er løst i vann, og olje fra bunnsediment. Graden av opptak er avhengig av konsentrasjonen av olje og molekylstørrelsen på oljekomponentene. Oljeakkumuleringen i fisk ser ut til å øke med mengde fettvev (ibid).
Organismer som får i seg olje kan bli svekket og kan dermed synke og lettere bli spist av byttedyr. Slik kan disse byttedyrene, som i utgangspunktet ikke var direkte berørt av ulykken, bli forgiftet. Også organismer som i utgangspunktet har høy toleransegrense for oljeforurensing vil forsøke å rømme nedover. Her vil de være mer utsatt for predatorer og mørket vil gjøre det vanskelig å skaffe føde.
Temperaturen i vannet påvirker oljens giftighet på to måter. For det første vil fordamping og biologisk nedbryting foregå saktere ved lav temperatur. De fysiske og kjemiske prosessene i fisken vil også ta lengre tid ved lav temperatur, noe som gjør at oljekomponenter lettere akkumuleres i fisken.
Det er i de øvre vannlag at planktonet blir produsert. Olje som ligger på overflaten kan bli blandet ned til 20 meters dybde. Dette gjør at det er stor sjanse for at det er kontakt mellom olje og raudåte ved en eventuell ulykke.
Sannsynlighet for bestandskolaps
Bestanden av norsk-arktisk torsk er i dag svært liten som et resultat av for stort fiskepress. I perioder er 90 prosent av torskelarvene av en årsklasse på Tromsøflaket. Dersom det skjer en større ulykke i dette området kan vi risikere at store deler av disse vil gå tapt. Hvilke konsekvenser dette kan ha er usikkert. Dersom det er slik at torskelarver som vokser opp i ett bestemt område senere utgjør bærebjelken i en bestand, og en ulykke rammer nettopp dette området, hvor det er optimale vekstforhold kan dette ha store konsekvenser. En er dermed ikke sikret en stor nok gytebestand i senere år, selv om ulykken ikke rammer hele området hvor larvene befinner seg. Hvordan torskelarvene utvikler seg og hvilke larver som vokser opp, er det i dag ikke nok kunnskap om til å fastslå. En ulykke som på noen måte påvirker torskebestanden i negativ retning vil i dag kunne ha fatale konsekvenser da torskebestanden i dag er for liten.
Man vet enda ikke hva det kan bety om vi får ulykker i viktige gyte- og oppvekstområder for våre viktigste kommersielle fiskeslag. En del av fiskelarvene vil ikke tåle belastningen, men forskerne regner med at dersom tilgangen på plankton er stor nok har bestanden en mulighet for å utvikle seg normalt. Et problem som da kan oppstå er at planktonet som tidligere beskrevet trekker opp mot oljefilmen og tar hydrokarboner opp i næringskjeden. Dette fører i liten grad til direkte dødelighet, men kan over tid forringe kvaliteten på de marine ressursene. Selv en ulykke som ikke har direkte fysiske konsekvenser for fiskerinæringen kan skade fiskerinæringen, ved at markedsføringen av norsk fisk i utlandet vil bli vanskelig.
Hvilke arter er mest sårbare ved en ulykke?
Havforskningsinstituttet publiserte i 1991 sluttrapporten fra prosjektet Havforskningsinstituttets egg og larveprogram (HELP). Prosjektet skulle gi en vurdering av mulige effekter hydrokarboner har på de tidlige livsstadiene av fisk. HELP har ikke tatt for seg effekter som ville kunne oppstå dersom en introduserer oljebelastning i en næringskjede.
Hovedtrekkene av sluttrapportens konklusjoner er gjengitt her, sammen med oppdaterte suppleringer (Serigstad 2000 i Petroleumsfrie Fiskeriområder 2000)
Det virker som om lodde ikke vil kunne svekkes i nevneverdig grad av hydrokarboner, dette fordi egg, larver og yngel har høye tålegrenser. Egg og larver av norsk-arktisk hyse og sei er trolig langt mer sensitive, men det ser ut til at disse ikke kommer inn over norsk sokkel før de er større enn tre cm. Sildeegg og larver er meget følsomme for oljeforurensing. Da disse klekkes på Mørekysten og følger kyststrømmen nordover vil de lett bli rammet av en eventuell ulykke. Norsk-arktisk torsk synes å være den arten som i størst grad vil kunne rammes av en massiv utblåsning. Den vil være særlig sårbar på egg og larvestadiet. Når torsken er på dette stadiet vil også torsken være samlet i et konsentrert område på grunn av gyting.
Olje virker giftig på alle ledd i næringskjeden. Denne effekten varierer etter hvilken organisme som er utsatt for olje, oljens sammensetning, konsentrasjon og i hvilken grad oljen har gjennomgått fysisk nedbrytning. Marine egg og larver er sannsynligvis mest sårbare for påvirkning fra oljeblandinger og oljeprodukter. Dette henger sammen med at de gjennomgår kompliserte forandringer i sine fysiologiske og biokjemiske reguleringsmekanismer, og at disse forandringene er følsomme overfor fremmedstoffer. Selv ved lave konsentrasjoner kan dette føre til misdannelser som redusert lengdevekst, nedsatt vekt og for tidlig død. Egg og larver er særlig følsomme overfor de vannløselige produktene som dannes når olje blir fotooksidert under naturlige forhold (ibid).
Disbergeringsmidler
Dispergeringsmidler er en del av vår oljevernberedskap. Det er flere usikkerhetsmomenter knyttet til bruken av denne typen midler. Det er ikke enighet blant forskere om hvilke effekter dispergeringsmiddelet i seg selv, og dispergeringsmidler som har reagert med olje, vil kunne ha for organismer i havet. Forskning som er utført på Havforskningsinstituttet tyder på at selve dispergeringsmiddelet kan være direkte dødelig for fisk, larver og yngel, dersom middelet blir løst opp i vann.
Selv når dispergeringsmidlene har reagert med olje kan den føre til skader for fisken.
Fisk som under laboratorieforsøk har vært i vann med olje og dispergeringsmidler som har reagert med hverandre ser ut til å ha mindre kalk i skjelettet.
Når dispergeringsmidler binder seg til de enkelte oljemolekylene, blir det dannet små partikler som synker til bunnen. Disse partiklene kan bli spist av fisk, og denne kjemiske forbindelsen blir dermed ført inn i næringskjeden.
Dispergeringsmidlene kan bli blandet ned i dypere vannmasser. I havdypet kan vanngjennomstrømningen skje svært sakte og en kan risikere at dispergeringsmidlene kan oppholde seg der i opp til 200 år. Da vil det være helt vilkårlig hvor og når disse midlene igjen kan komme i kontakt med levende organismer.
Det er grunn til å tro at en av årsakene til usikkerheten rundt bruk av dispergeringsmidler skyldes manglende forskning.
Kontinuerlige utslipp
Det er i dag lite kunnskap om hvilke langtidskonsekvenser kontinuerlige utslipp fra oljevirksomheten fører til. Det har blitt utført svært lite forskning på dette området. Det er vanskelig å kunne trekke noen sikre konklusjoner på grunnlag av det som i dag er kjent av konsekvenser. Miljøverndepartementet skrev i sin høringsuttalelse om regionale konsekvensutredninger på norsk sokkel:
Selv om det ikke er påvist langtidseffekter av oljekomponenter og kjemikalier i den overvåkningen som
utføres på produsert vann, kan dette like gjerne skyldes at den metodikken som brukes ikke fanger opp
de effektene som er tilstede, som at det ikke er en effekt.
Av de kjemikalier som i dag blir benyttet i tilknytning til norsk oljeproduksjon er det et fåtall som er testet på det mangfold av organismer disse kjemikaliene kan berøre i et område ved kontinuerlig oljeproduksjon. Det har blitt utført en del laboratorieforsøk på marine organismer. Disse organismene kan ikke regnes for å være representativ for marint liv, da disse må være sterke nok til å kunne dyrkes og leve i et laboratorium. På grunnlag av denne usikkerheten må det utvises forsiktighet ved bruk av disse kjemikaliene.
Et generelt prinsipp som kan påpekes er at i kaldere områder vil det ta lengre tid før stoffene fordamper enn i de områdene vi i dag har oljevirksomhet. Dette fører til at virkningstiden til de skadelige stoffene kan bli lengre og skadene dermed større i kaldere områder enn i områder vi i dag har erfaring med.
Det er også grunn til å tro at nordområdene allerede i dag er belastet med langtransportert tungløselig forurensning som har sitt opphav i kontinuerlige utslipp fra oljeinstallasjoner lengre sør.
Snøhvit og fiskeriressursene
Dersom det skjer et større utslipp av olje fra Snøhvit vil konsekvensene for fiskerinæringen kunne bli svært store. Området rundt Snøhvit er oppvekstområde for våre viktigste fiskeslag.
Flere av de viktigste fiskebestandene i Norge er sterkt presset som et resultat av stort fiskepress og flere år med små årsklasser. Dette gjelder særlig for norsk-arktisk torsk som er den villfiskarten som alene har størst betydning for økonomi og struktur i fiskerinæringen.
Det er norsk-arktisk torsk som vil være mest sårbar for påvirkning fra petroleumsindustrien.
Hvilke konsekvenser akutt forurensing kan ha i oppvekstområder usikkert. Dette fordi det ikke vites tilstrekkelig om hva som avgjør hvilken del av bestanden som vil utgjøre den sterke delen av oppvoksende årsklasse. Det er grunn til å tro at olje forurensing i disse områdene vil kunne føre til store tap av yngel fra en årsklasse. Dette vil i verste fall gi katastrofale konsekvenser for en hel årsklasse oppvoksende fisk. Kontinuerlig forurensing av oljekomponenter og kjemikalier vil sannsynligvis kunne bli tatt opp i næringskjeden og dermed forringe kvaliteten på fisken. I dag er det imidlertid ikke forsket nok på dette til at vi kan fastslå hvor alvorlig effektene av dette kan være. Oppdrettsnæringen vil også bli rammet hardt dersom anlegg utsettes for oljeforurensing.
Fugl
Resultatene av oljeforurensing i sjøfugl områder har det dessverre vært mulig å studere flere ganger. Enorme antall oljedød sjøfugl har vist at sjøfugl er blant de organismene som er mest sårbare for oljeutslipp. Dette viste seg blant annet da en gresk oljetanker, Stylis, enten spylte oljetankene eller slapp ut oljeholdig ballastvann i Skagerrak i 1980. Resultatet var at 45 000 døde sjøfugler ble skylt i land. Det totale antallet fugler som omkom var antakelig flere ganger høyere. Exxon Valdez-ulykken førte til at mellom 100 000 og 500 000 sjøfugler mistet livet, de aller fleste var alkefugler (Isaksen et al.1998).
Sjøfuglene er avhengige av en vanntett fjærdrakt for å holde på varmen. Når sjøfugler kommer i kontakt med olje reduseres den vannavstøtende effekten i fjærdrakten. Vannet trenger inn i det varmeisolerende laget med luft under fjærdrakten og den isolerende effekten forsvinner. Dette resulterer i at fuglen må bruke mer energi for å holde varmen, i verste fall at fuglen fryser i hjel. Varmetapet er størst når fuglen er i vannet, fugler som har vært i kontakt med olje trekker derfor mot land. Samtidig er de fleste artene avhengige av å hente føde i havet, noe som fører til ytterligere varmetap og energibruk. De fuglene som er avhengige av å dykke er mest utsatt. Fuglen kommer dermed inn i en umulig sirkel; Varmetapet fører til økt energibruk som igjen krever mer føde, når fuglen skal skaffe mat øker energiforbruket ytterligere. Denne kamper ender oftest med at fuglene omkommer. Fordi fuglen mister varmen gjennom fjærdrakten vil fuglens overflate avgjøre hvor mye varme den mister. Små fugler, som er avhengig av å hente mat på havet er dermed mest sårbare for oljesøl.
Fugler som har vært utsatt for oljesøl blir tyngre og kan miste evnen til oppdrift. Dette kan føre til at evnen til å fly og skaffe mat blir nedsatt og i verste fall at fuglen drukner. Hekkende fugler som har vært utsatt for oljesøl kan overføre olje til egg og kyllinger ved ruging og varming. Små mengder olje på egg resulterer i sterk nedsatt overlevningspotensial for fuglen som skal klekkes ut fordi porene i eggeskallet tettes og oksygentilførselen til fosteret blir hindret, dette gjelder særlig dersom dette inntreffer tidlig i hekkeperioden. (King & Lefever 1979; Alberts 1980; Lewis & Maleci 1984; Leighton 1993; Oakley & Kuletz 1993 i Isaksen et al. 1998.) Dersom fuglen overlever er det stor fare for misdannelser. (Hoffman & Alberts 1984 i Iskasen et al. 1998) Det er blitt observert at måker har benyttet materiale med oljesøl til å bygge rede flere år etter en ulykke. Dette kan føre til at både hekkende fugler, egg og fugleunger blir utsatt for oljesøl i lang tid etter at ulykken har skjedd.
Inntak av olje
Voksne fugler kan få i seg olje når de renser fjærdrakten for oljesøl og ved å spise oljeholdig mat eller drikke oljeholdig vann. Dette gir utslag i at fuglen blir stresset, samt at dette gir fysiske utslag (Leighton 1993 i Isaksen et al. 1998). Dersom fuglen er stresset av andre faktorer som for eksempel sult eller kulde vil de fysiske skadene bli større. (Holmes & Cronshaw 1977 i Isaksen et al. 1998) Forskning har vist at det sannsynligvis er polyaromatiske hydrokarboner (PAH) som gir størst toksisk utslag hos sjøfugl. (Miller et al. 1982; Leighton 1993 i Isaksen et al. 1998) PAH finnes i forskjellige kvaliteter av olje. Selv ved små inntak av olje har det vist seg resultater som at fugler mister evnen til å formere seg, eggene har mindre sjanse for å utvikle seg normalt, redusert vekst og overlevelsesevne hos fugleunger, redusert immunforsvar og utvikling av anemi. (Ainley et al. 1981; Rocke et al. 1984; Trivelpiece et al. 1984; Fry & Lowenstine 1985; Butler et al. 1988; Leighton 1993 i Isaksen et al. 1998)
Fugleunger kan få i seg olje dersom de blir matet med oljeholdig mat og de kan få olje på fjærdrakten ved kontakt med oljetilsølte foreldre eller oljetilsølt rede. Det har vist seg at kontakt med olje hos fugleunger har ført til forstyrrelser på vekst og osmoseregulering. Dette vil kunne ha effekter for fuglens evne til overlevelse på sikt. (Miller et al. 1987; Peakall et al. 1980; Leighton et al. 1985 i Isaksen et al. 1998)
Indirekte konsekvenser
I tillegg til disse direkte og ofte lett synlige konsekvensene oljeulykker har for sjøfugl er det mye som kan følge som en indirekte følge av oljeaktivitet. Forsøk som har vært gjort med stormfugler viste at bare små mengder olje, påført på fuglenes bryst en måned før hekkeperioden førte til redusert vellykthet i de to neste hekkeperiodene (Fry et al 1986 i Isaksen et al. 1998). Etter Braer-ulykken utenfor Shetland i 1993 var det ikke mulig å se noen umiddelbare konsekvenser for krykkjene som hekket like i nærheten. Det ble imidlertid etter hvert klart at bestanden led av anemi, trolig som en følge av opptak av olje gjennom føden. Det var også påfallende mange som ikke la egg, flere par skiftet rugeplass og flere rugepar gikk i oppløsning i kolonien i ettertid. (Walton et al i Isaksen et al. 1998) Etter Exxon Valdez-ulykken var reproduksjonen nedsatt og hekkingen forsinket i enkelte lomvikolonier i minst tre år.
For at reproduksjonsnivået skal holde seg på et høyt nivå er det viktig at hekkeperioden er vellykket. Ofte vil hekking i områder med stor tetthet av hekkende par gi best utgangspunkt for hekkingen, dette fordi fuglene blir mindre utsatt for predatorer, andre arter som jakter på denne arten. Ved oljeulykker kan både direkte dødelighet og andre forstyrrelser, som for eksempel forsøk på å rense fjærdrakten, føre til at foreldrene lar eggene ligge ubeskyttet, utsatt for kulde og predatorer (Eppely 1992 i Isaksen et al. 1998). Ulykker kan også føre til at den ene av at hekkende par blir borte og etterlater seg en partner som alene skal sørge for beskyttelse for og føde til fugleungene.
Oljeulykker fører ofte med seg store opprydningsaksjoner, særlig dersom oljen når land. Denne økningen av trafikk og menneskelig aktivitet i området kan ha negativ effekt for fuglekolonier i området. (Hunt 1987; Dahlgren & Korschgen 1992 i Isaksen et al. 1998) Forstyrrelsene kan skremme vekk hekkende fugler fra egg og fugleunger slik at de blir utsatt for kulde og predatorer (Burger 1981; Åhlund & Götmark 1989 i Isaksen et al. 1998). Fuglenes muligheter til å skaffe mat kan også bli påvirket.
Tilgang til mat
Oljeulykker kan gjøre det umulig for sjøfugler å skaffe mat fordi oljen kan ha konsekvenser for de artene som sjøfuglene lever av. Olje kan føre til økt dødelighet for mange arter eller føre til at vandringsmønsteret til artene forandrer seg. Hydrokarboner kan også bli tatt opp i næringskjeden eller bli liggende på bunnen, noe som kan føre til langtidsforgiftning av sjøfugler. (e.g Patten 1993, Boehm et al 1996 i Isaksen et al. 1998) Det er gjort lite forskning på hvordan en sjøfuglebestand kan bygge seg opp etter en ulykke dersom de viktigste kildene til føde også har blitt redusert eller på andre måter påvirket av oljeulykken.
Adferd ved oljesøl
En vet lite om hvorvidt sjøfugler prøver å unngå å komme i kontakt med olje. Enkelte alkefugler og måker er observert å ha dukket unna eller flydd vekk oljesøl på havet, men andre fugler, som haveller, har landet midt på oljeflak, der det er minst bølger på havet. Det er gjort noen forsøk på fuglenes oppførsel i forhold til olje, men resultatene er varierende og forskerne påpeker at forsøkene er gjort i dagslys i godt vær og at det er mulig at fuglenes oppførsel ville vært annerledes under andre forhold.
Oljemengde og resultat
Det er ingen direkte sammenheng mellom størrelsen av et oljeutslipp og konsekvensene dette kan få for sjøfugler. Tettheten i koloniene, stadiet i hekkeperioden, avstanden til sjøen, værforhold og andre faktorer er viktigere enn mengden olje som slippes ut. Dette viste for eksempel de to eller tre mindre utslipp som dekket noen hundre, opp til tusen, m2 og førte til at mellom 10 000 og 20 000 sjøfugler døde på Finnmarkskysten i 1979.
Arter som er mest utsatt
Som tidligere nevnt er det stor forskjell på hvordan de forskjellige gruppene med sjøfugl skaffer seg mat. Hvor mye tid de tilbringer på, ved og under vann er avgjørende for hvor sårbare de er for oljesøl. SFT rapporten; Beredskap mot akutt forurensing presenterte følgende sårbarhetsmodell:
|
Økologisk gruppe (Antall arter) |
Sommerområder for |
Vinterområder |
|||
|
|
Hekking |
Næringssøk |
Hvile |
Myting |
|
|
Pelagisk dykkende sjøfugl (5) |
3 |
3 |
3 |
3 |
3 |
|
Pelagisk overflatebeitende sjøfugl (10) |
1 |
2 |
1 |
- |
2 |
|
Kystbundne dykkende sjøfugler (19) |
3 |
3 |
3 |
3 |
3 |
|
Kystbundne overflatebeitende sjøfugler (23) |
2 |
1 |
1 |
2 |
1 |
|
Åtseletere (1) |
- |
1 |
- |
- |
1 |
|
Steinstrandvandere (3) |
1 |
1 |
0 |
- |
1 |
Sårbarhet er regnet ut fra Anker-Nilssens modell for sårbarhet, der faktorverdiene 0, 1, 2 og 3 angir henholdsvis ingen, lav, mildere og høy sårbarhet.
Det vi ser ut fra dette skjemaet er at gruppen med pelagiske dykkende fugler og kystbundne dykkende fugler er svært sårbare for kontakt med olje hele året. Også Pelagisk og kystbundne overflatebeitende sjøfugler som også jevnlig er i kontakt med vannet vil bli påvirket gjennom hele året.
Klimagassutslipp
Faren for menneskeskapte klimaendringer er den største trusselen menneskeheten står overfor. Konsekvensene av et endret klima på hele jorden kan bli katastrofale. Den tredje hovedrapporten fra FNs klimapanel slås det fast at klimaendringene er i gang, og at konsekvensene blir store. Verden må forberede seg på flere orkaner og mer ekstremt vær, et havnivå som vil stige og oversvømme lavtliggende områder, og økning i temperaturene. Robert Watson, leder for FNs klimapanel uttalte tidligere i år:
Temperaturen på jordas overflate er nå den høyeste på 1000 år. Det ser ut til at havet kommer til å stige med en halv meter innen år 2100. 200 milloner mennesker som lever ved kysten i Kina, Sørøst-Asia og Afrika vil da trues.
Norsk sokkel står for over 1/5 del av de norske CO2 utslippene, og i underkant av tyve prosent av de samlede norske utslippene av klimagasser (St. meld.nr. 54 2000-2001) . I tillegg kommer enorme utslipp av CO2 fra norsk olje og gass, brukt i utlandet. CO2 er den viktigste årsaken til de menneskeskapte klimaendringene. I Skal vi redusere utslippene av klimagasser må oljeutvinningstempoet ned.
Klimagassutslippene fra LNG anlegget er enorme, på 900 000 tonn CO2 årlig. Dette er litt mindre enn hvert av Naturkrafts to planlagte gasskraftverk på vestlandet vil slippe ut. Disse CO2utslippene kommer utelukkende fra prosessen som skal gjøre gassen fraktbar, ikke fra foredling slik tilfellet er i gasskraftverkene. Snøhvitprosjektet vil alene stå for en vekst i klimagassutslippene fra olje- og gassindustrien på 13 prosent fra 1990 til 2010. Dette vil komme i tillegg til en dobling i utslippene som resultat av høyere aktivitet på sokkelen i denn perioden.
Snøhvitprosjektet vil være en dæråpner til en nytt havområde. Etableres Snøhvit øker sannsynligheten for at det vil startes opp olje- og gassvikrsomhet også i andre deler av Barentshavet. Dette vil på lang sikt gi økte utslipp av klimagasser. Av ressurshensyn vil det være langt bedre å jobbe for å øke utvinngsgraden på eksisterende felt enn å gå inn i nye havområder.
Sikkerhet
I forskrift om beredskap i petroleumsvirksomheten § 16 heter det:
Ved beredskapsetablering skal tiltak som hindrer at en faresituasjon utvikler seg til en ulykkessituasjon prioriteres fremfor tiltak som reduserer konsekvensene av en ulykkessituasjon.
Til tross for disse klare prioriteringene i lovverket ser det nå ut som om trenden med å arbeide aktivt for å bedre sikkerheten på norsk sokkel flater ut og kan bli redusert på sikt:
Flere uavhengige observasjoner og vurderinger indikerer at det samlede risikonivået er i ferd med å øke, og at denne negative utviklingen vil kunne prege det neste tiåret. Utviklingen bekymrer myndighetene, som nå stilles overfor et økende dilemma med hensyn til balansen mellom det å sette ambisiøse mål for lønnsomheten og kravet til forsvarlig helse, miljø og sikkerhet (Oljedirektoratet 1999 s. 81).
Selskapene vurderer sine kostnadsnivåer opp mot hverandre med den følge at alle forsøker å redusere sine kostnader mot et gjennomsnitt som blir stadig lavere (Oljedirektoratet 1999 s.81).
Faren for større ulykker på norsk sokkel har steget de siste årene (Preventor 1998 i Dagbladet 16.08.00). Faren for ukontrollerte utblåsninger i Nordsjøen vil stige i årene som kommer.
Sikkerheten på norsk sokkel har vært inne i en positiv utvikling helt siden det ble startet opp olje- og gassutvinning på norsk sokkel (Hamre 2000). Det at den positive utvikling nå ser ut til å flate ut kan gi redusert sikkerhet når oljeindustrien går inn i nye områder. Det er bekymringsverdig at oljeindustrien vil gå ut i nye havområder i en tid der sikkerheten er inne i en negativ utvikling. Konsekvensene av et utslipp vil være større i nordlige områder enn på andre deler av norsk sokkel, dette er en faktor som i seg selv øker risikoen. I tillegg gir harde klimatiske forhold behov for flere ekstra sikkerhetsstiltak. En generell negativ utvikling i sikkerheten på sokkelen kan slå ekstra hardt ut ved boreoperasjoner her. Sikkerheten kan reduseres i områder der konsekvensene av utslipp er ekstra store.
I nye områder på norsk sokkel som Barentshavet og deler av Norskehavet har vi mindre kunnskap om geologiske forhold. Ved boring i disse områdene brukes det utblåsningsrater fra Mexicogulfen og Norskehavet når sannsynlighet for utblåsning skal beregnes. Geologien er svært ulik i de ulike områdene. Når petroleumsreservoarene er forskjellige, vil også trykket i brønnene være ulikt. I nye områder vil det være vanskeligere å gjøre forhåndstiltak mot utblåsning siden vi vet mindre om geologiske forhold.
Ved boring i streng kulde blir boreprosessene mer krevende for riggen og mannskapet. Dette forsterkes ved vind og nedbør (OD, 06.03.00 i Petroleumsfrie fiskeriområder 2000). I kalde områder vil det ofte være vanskeligere å få teknisk utstyr til å fungere. Det kreves spesielle borevæsker og smøremiddel for å få utstyret til å fungere. Ising av riggen kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i boringsopperasjonen. En eventuell frysing av borevæskesystemet vil ha en direkte innvirkning på brønnkontrollsystemet. Det er få observasjoner av ising på borefartøyer. Det ble observert omtrent 3 000 tonn is på Treshure Seeker i april 1981.
Riggene må være vinterisert for å kunne bore i nordlige områder om vinteren. For å redusere isingen på riggen og påkjenningen for mannskapet er riggene som brukes i nordlige områder oftest innebygget (Hamre 2000 I Petroleumsfrie Fiskeriområder 2000). Frostsikring av alle rør og manifoiler som inngår som del av brønnkontrollsystemet kan hjelpe mot problemet med ising men dette vil være en stor ekstrabellastning i forbindelse med boreopperasjoner sammenllignet med virksomhet lengre sør på norsk sokkel
Ising på riggen vil også være en ekstra påkjenning for arbeidsmiljøet ombord (ibid), noe aom øker sannsynligheten for menneskelige feil. Vedlikeholdsrutiner kan være vanskelig å overholde under ekstreme klimatiske forhold.
Beredskap
I forskrift om beredskap i petroleumsvirksomheten § 12. Spesielle krav til beredskap mot akutt oljeforurensning, heter det:
Beredskap mot akutt oljeforurensning skal sikre at akutt oljeforurensning (...) effektivt samles opp nær utslippskilden så raskt som mulig. Beredskapen skal videre sikre en effektiv bekjempelse av akutt oljeforurensning som truer kysten.
Høye bølger og vind vil øke oljens dispergeringsevne og den vil raskere blandes i vannmassene. Men etter noen dager, eller hvis oljen er tykk og voksaktig vil den ikke løses, men bare ese og bli liggende i vannoverflaten (Andersen 1995). Temperaturen i vannet påvirker den naturlige nedbrytingen av oljen. Tungoljer blir svært tykktflytende i lave temperaturer, og dette gjør det vanskelig å fange den opp (ibid).
Lav temperatur reduserer den naturlige nedbrytingen av olje.
I mørke reduseres fotooksideringen av oljen, den fordamper saktere, og den naturlige nedblandingen i vannet vil gå tregt (Klæboe et al 1985). Kombinasjonen av mørke og kulde gjør det svært komplisert å samle inn olje på sjøen.
I perioder med svært gode lysforhold vil oljen brytes raskere ned enn under normale lysforhold. Med sannsynligheten øker også for at det utvikles giftige forbindelser som følge av det sterke lyset på råoljen. Dette kan for eksempel bli et problem i sommermånedene i områder med midnattsol.
Strandlokaliter har ulik grad av økologisk verdi og ulik grad av sårbarhet overfor oljeforurensing. Når oljen kommer inn på sva, vil den vanligvis ikke bli værende i det området som er vått, men gå inn i sprekker og hulrom der bølgene ikke kommer til (ibid). Oljen kan legge seg på hyller og i dammer i tidevannssonen. Hvis det er hardt vær vil oljen kunne komme inn over det vanlige bølgenivået (ibid). Her kan den bli værende i uker eller måneder selv ved værharde lokaliteter. Lette oljer kan bli vasket vekk i løpet av noen dager eller uker (ibid) .
På sandstrender vil bølgeaktivitet kunne gi miksing av sand og olje og oljen kan grave seg ned i sanden (ibid). I områder med mer grovkornet strand kan lette oljer imidlertid kunne renne langt ned og i verste fall blandes med grunnvann. I strender med større steiner og grus kan også tyngre oljetyper renne ned i grunnen og bli transportert opp og ned ved skiftende tidevann (ibid). I tidevannssonen vil det ofte dannes asfaltlignende belter av værutsatt olje, grus, sand og steiner (ibid).
På leirstrender og i våtmarker er det fare for at oljen synker ned i det oksygenfattige miljøet. Skjer dette vil mikroorganismenes omsetting, og nedbryting av oljen stoppe (Kløboe et al 1985).
På dager med optimale forhold er det mulig å få opp rundt 50 prosent av oljen fra et akuttutslipp (Hansen 2000). I 40 prosent av årets 365 dager gjør værforholdene på norsk kontinentalsokkel det nytteløst å bruke oljevernutstyr for å samle opp oljen som er sluppet ut (ibid). Vi kan altså regne med at oljevernutstyr kun kan hjelpe oss i 6 av 10 dager. Dette gjelder for de områdene av norsk sokkel der vi i dag tar opp olje og gass. I nye områder på sokkelen med mer ekstremt vær vil oljevernutstyret være ubrukelig i enda større deler av året.
Blir bølgene over tre meter, har bruk av oljevernutstyr svært liten, eller ingen effekt. Allerede ved en meter høye bølger kan det være svært vanskelig å få opp oljen (Ownes et al. 1998). Når det er mørkt i vinterhalvåret og på natten, reduseres muligheten for å få opp olje. Hvordan oljen spres påvirker også opptaksmulighetene.
Mørke reduserer muligheten for å få opp olje. I mørke kan ikke oljen på vannet ses med det blotte øye. Ved hjelp av spesialutstyr i fly og helikoptre er det likevel mulig å se hvor oljen befinner seg. Det er en svært komplisert prosess å få opp oljen når mannskapet som styrer lensene og skimmerne ikke kan observere hvor oljen er, eller hvor mye de klarer å få opp. I mørke vil effekten av beredskapen mer enn halveres i forhold til effekten i dagslys (Haldorsen i Rogaland namsrett 1993)
Etter et større akuttutslipp er det svært vanskelig, eller umulig, å samle opp så mye olje at forurensingseffekten blir betydelig redusert. Oljevernberedskapen er en dårlig kriseløsning, ingen garanti mot oljeforurensing. I store deler av norske havområder fungerer ikke oljevernberedskapen i det hele tatt store deler av året.
Dagens oljevernteknologi har store mangler. Oljen er vanskeligst å fange opp fra havet hvis den er voksholdig og tung, men ofte giftigst hvis den er tynn og lett. Kulde, sterk vind og bølger gjør at oljen tar opp mye vann og i liten grad fordamper. I bølger over en meter fungerer oljevernberedskapen dårlig. Er det over tre meter høye bølger fungerer den ikke i det hele tatt.
I nye og sårbare områder av sokkelen er det lengre til områder med de største beredskapslagrene og skip med nødvendig utstyr. På dypvannsområder vet vi lite om hvordan oljen vil reagere med vannmassene hvis den slippes ut på store havdyp. I nord gjør mørketid og fare for olje i isfylte farvann at det i løpet av vinterhalvåret er praktisk talt umulig å fange opp olje på sjøen.
Konklusjon
I denne konsekvensutredning har Natur og Ungdom, ved hjelp av dagen tilgjengelige informasjon, belyst mulige konsekvenser av forurensing, kontinuerlig eller som følge av ulykke, i forbindelse med oljevirksomhet i Barentshavet. Vårt hovedinnvending mot Statoils konsekvensutredning for Snøhvit er at disse sidene ikke er belyst. Dette er i strid med de forutsetninger som ble gjort av Stortinget når Barentshavet ble åpnet for leitevirksomhet.
Det finnes i dag liten kunnskap om konsekvenser av helårs oljevirksomhet i Barentshavet. Det har vært gjort lite forskning siden konsekvensene av leitevirksomhet ble utredet for ti år siden. Forskningen fra den gang har heller ikke direkte overføringsverdi siden denne konstrererte seg om leitevirskomhet.
Natur og Ungdom krever at myndigheten setter igang et prosjekt for å belyse konsekvensene av helårsvirksomhet i Barentshavet. Dette prosjektet må inneholde vurderinger av:
· Langtidseffekter av kontinuerlige utslipp· Effekt av reaksjon mellom ulike kjemikalier i kontinuerlige utslipp
· Effekt av kontinuerlige utslipp i kalde områder
· Muligheter for nedbryting av olje i kalde områder
· Disbergeringsmidlers effekt fisk
· Oljeforurensingens effekt på fisk
· Sjøfuglebestanders restitusjonstid etter oljeutslipp
· Oljeforurensings effekt på marine pattedyr
Olje- og Energidepartementet må sende tilbake Statoils konsekvensutredning for Snøhvit LNG, og be dem basere en eventuell ny utredning på informasjon fra forskningsprogrammet.
Kilder
Bjerke, P.L. Torsethaugen K., (1989) Environmental conditions on the norwegian continental shelf, Barents sea. SINTEF.
Det norske meteorologiske institutt, Data fra værstasjoner på Ekofisk, Frigg, Statfjord A/Gullfaks C, Draugen og værbåtene AMI og MIKE. De fleste data er fra perioden 1980-1989.
Faktahefte 2000 Norsk petroleumsvirksomhet. Olje og Energidepartementet.
HELP. Havforskningsinstituttets Egg og Larve program (1985-1991)
Isaksen, Kjell; Bakken, Vidar; Wiik, Øystein (1998) Potential effects on seabirds and marine mammals og petroleum activity in the northern Barents Sea. Norsk Polarinstitutt Meddelelser ne 154.
Petroleumsfrie Fiskeriområder. Forslag til oljeverneplan. (2000) NU-rapport. Natur og Ungdom.
St. meld.nr. 54 2000-2001 Om norsk klimapolitikk
Sakshaug, Egil red. (1992) Økosystem Barentshavet. Pro Mare. Norges Allmennvitenskape
Hva mener du? Diskuter dette temaet i forumet. Gå tilbake til olje.