Kvotemeldinga

I kvotemeldinga vedtar Stortinget totalkvoter, altså hvor mye det kan fiskes av hver bestand, og fordelingen av disse kvotene. Her bestemmes det hvor mange kvoter som skal gå til havflåten, og hvor mange som går til kystflåten. Sist kvotemelding kom i 2019, og det skal komme en ny i 2023.

Siden det kom på plass internasjonale avtaler om kvoter på fisk på 1970-tallet har bestandene på viktig matfisk gått betydelig opp. Sånn sett har kvotesystemet, som forhindrer overfangs fungert på sitt viktigste og mest grunnleggende formål. Resultatet for Norge er at Nordsjøen og Atlanterhavet har en sunn og god bestand av blant annet torsk/skrei, sei og flere andre viktige matfisk. 

Kvotesystemet har endret seg betraktelig siden den gang. Mellom 1983 og 2003 ble fiske etter de viktigste artene adgangsbegrenset. Dette medførte at måtte ha fisketillatelse (kvote) for å kunne drive kommersielt fiske. Frem til begynnelsen av 2000-tallet var lønnsomheten i fiskeflåten lav fordi kvoten ble fortelt på for mange fiskefartøy. Derfor ble det mulig å samle flere kvoter på et fartøy, som kalles strukturering av fiskeflåten. Regelverket åpner også opp for at kvotene kan omsettes mellom fiskere.  Først var det bra å redusere antall båter slik at hver fisker kunne få stor nok kvote til å leve av det de tjente, men nå kjøpes alle kvotene opp av dem som eier de største fartøyene til enorme summer, mens ungdom langs kysten ikke får muligheten til å kjøpe seg inn. Fiskekvotene samles på færre og færre fartøy, og disse fartøyene blir bare større og større. De store båtene unngår å levere fangsten sin på det nærmeste fiskemottaket, og drar heller til de store havnene. Kvotene samles derfor i noen få store havner, mens fiskemottak lang kysten legges ned.

Riksrevisjonen er et kontrollorgan for Stortinget, som skal passe på at Stortinget gjør det de sier de skal gjøre, og at de oppnår målene de setter seg. I 2020 la Riksrevisjonen frem sin vurdering av 16 års fiskeripolitikk, og vurderte om politikken har vært i tråd med målene stortinget satte seg i 2003 for sosialt og miljøvennlig fiske. Konklusjonen var at endringene i kvotesystemet har fått negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn, og at kritikknivået er «alvorlig». Les mer om rapporten her!

Torsketrålerne har fått en stor andel av totalkvoten, og er en del av den store havfiskeflåten som fisker langt ute på det åpne havet. Trålfiske foregår med å trekke tunge trålposer langs havbunnen. Da får man ikke bare med seg fisken man vil ha, men røsker med seg alt på havbunnen. Dette har etterlatt store havområder som ørkener, hvor koraller og annet bunnhabitat er forsvunnet. Det krever også masse energi å slepe de store trålposene, som gjør at trålfiske fører til enorme CO2-utslipp. Per tonn med fisk de fanger kan de ofte bruke fem ganger mer drivstoff enn de mindre fiskebåtene.

Hovedgrunnen til at man tildelte kvoter til trålere er at de kan seile langt ut på havet og fiske på tidspunkt det ellers ikke ville vært fisk langs kysten. Dermed kunne de bidra til å holde aktiviteten oppe i fiskemottakene hele året. Først var disse trålerne forpliktet til å levere fangsten til spesifikke fiskemottak, men politikerne har stadig lettet på disse kravene. I dag fryses mye av trålfisk ned og sendes ut av landet, uten å ha blitt bearbeidet i Norge. Dette bidrar til at fiskemottak langs kysten legges ned.

Det er mange problemer med kvotesystemet slik det er i dag. Når Stortinget vedtar kvotemeldinga gjør de et politisk retningsvalg.

Vi mener at kvotene må flyttes fra den store havflåten til den minste kystflåten. Fiske med små kystfiskebåter er den mest energieffektive og skånsomme måten og fiske på. De mindre båtene leverer også fisken sin lokalt, som bidrar til å holde liv i fiskemottakene langs kysten, sikrer lokale arbeidsplasser og gir unge muligheten til å delta i fiske!