Kampen mot Titania

OBS! Denne teksten er skrevet i 1997!

Striden om Titania-utslippene var den enkeltsaken som fikk størst betydning for miljøvernet og for Natur og Ungdom på første halvdel av 1980-tallet. Det var Jæren NU som drev fram kampen som etter 11 år ble kronet med seier i 1990. Med Titania-saken skjedde en forskyving av miljøinteressen fra vassdragsvern, oljepolitikk og jordvern til industriutslipp og miljøgifter. Historikeren Bergen Furre skriver i sitt store oversiktsverk «Norsk historie 1905-1990, Vårt hundreår»: «Smeltehytta i Sulitjelma, Kronos Titan i Fredrikstad og Titania i Sokndal vart dei skilsetjande stridsemna. Særleg beisk vart striden om utslepp av steinstøv i sjø frå titanmalmproduksjon i Sokndal synst i Rogaland, der bygdefolket slo ring om bedrifta mot miljørørsla.»

Titania A/S ligger ved Jøssingfjorden i Sør-Rogaland, og utvinner ilmenitt-malm. Ilmenitt-malmen brukes til å lage titandioksid, som omdannes videre og brukes som hvitfarget tilsetning i alle type farger. Helt siden starten av 1960-tallet hadde bedriften sluppet avfallet ut i Jøssingfjorden, men da fjorden begynte å bli fylt opp måtte ledelsen søke om å forlenge utslippsrøret til Dyngadjupet utafor Jøssingfjorden.

Jæren Natur og Ungdom fryktet at slammet ville spre seg utover større områder enn det bedriften regnet med, og at det ville skade de rike fiskefeltene rundt Dyngadjupet. Da Statens Forurensningstilsyn (SFT), ga Titania utslippstillatelse i 1980, leverte Jæren NU inn anke, sammen med Norges Fiskarlag og fem andre organisasjoner. Tross ankene ga Miljøverndepartementet i 1982 bedriften lov til å dumpe 2,2 millioner tonn kjemikalieblandet steinstøv og olje ut i Dyngadjupet årlig.

I februar 1983 hadde Jæren NU markering sammen med Greenpeace-Danmark mot Titanias utslippstillatelse. Dette skjedde i forbindelse med Nordisk Råd i Oslo, og noen måneder seinere gjennomførte lokallaget de første større aksjonene i Jøssingfjorden. Bakgrunnen var at Greenpeace-Danmark året før hadde kommet med en henvendelse til Natur og Ungdom med spørsmål om NU ville støtte direkteaksjon fra Greenpeace mot Titanias slamdumping. Vinteren 1983 ble det klart at Greenpeace likevel ikke kunne gjennomføre en slik aksjon, men de kunne godt støtte en aksjon hvis NU satte i gang noe liknende.

På et landstyremøte i mai 1983 kom Titania-aktivistene med forslag om ulovlig aksjon mot Titania, men landsstyret gikk mot forslaget. Argumentene som var oppe i debatten var at det var tvilsomt å bruke slike aksjonsformer bare for å få oppmerksomhet omkring en sak, og at lokallagene ikke hadde fått uttale seg om saken. Den politiske ledelsen (leder og nestledere) var prinsipielt imot at NU skulle bruke sivil ulydighet, og de var redde for å bli dømt for oppvigleri slik lederne for Alta-aksjonen ble. «Det var ikke bare på grunn av prinsipiell motstand mot bruk av ulovlige aksjoner i NUs navn, at forslaget ble nedstemt. En annen viktig grunn var at det ikke forelå noen konkrete aksjonsforslag,» sier Marit Nyborg, som satt i landsstyret da saken var oppe til debatt.

Det ble aksjon likevel, men i Jæren Natur og Ungdom sitt navn. Under dekke av å skulle på Naturvernforbundets landsmøte i Rogaland, dro daglig leder Runar Forseth sammen med Rune Haaland, Gunnar Sætre og Frederic Hauge til Jøssingfjorden der de lagde sommerleir. Rune Haaland var fra Jæren NU, men jobbet på det tidspunktet frivillig på hovedkontoret.

Leiren ble etablert i Knubedal ved Jøssingfjorden 15. juni 1983. Planen var å hindre Titania i å forberede utlegging av utslippsledningen. NUerne hadde planlagt å hindre dykkerne i å gjøre dette arbeidet ved å ha båter og folk flytende i vannet. Planen ble seinere oppgitt, dels fordi dykkerne fra Titania aldri kom og dels fordi aksjonen var litt for vanskelig å gjennomføre.

Da leiren i Knubedal startet, hadde aksjonistene lite teknisk utstyr. Den eneste båten de hadde var en tifots jolle med fire hestekrefter, som stadig gikk i stykker. En dag da motoren ble ødelagt, fant Gunna Sætra, Rune Haaland og Runar Forseth ut at de trengte bedre utstyr. Problemet var at de nesten ikke hadde penger. I tillegg var NU-ledelsen mot at Natur og Ungdom skulle aksjonere ulovlig, og man kunne ikke regne med støtte fra hovedkontoret. Gunnar Sætra forklarer hvordan de fikk skaffet NUs første gummibåt: «En jente i Jæren NU ble overtalt til å stille en bankgaranti. Garantien ble vist fram i to ulike butikker slik at vi fikk kjøpt gummibåt og motor for alt i 30 000 kroner. Utstyret skulle betales en uke seinere, men vi hadde jo ingen reell finansiering. Jeg skrev da en søknad fra Jæren NU til NU-ledelsen sentralt om et rentefritt lån på 20 000 kroner. Samtidig skrev daglig leder Runar Forseth sin oppsigelse som var begrunnet med at den valgte ledelsen hadde avslått Jæren NU sin søknad. Med begge brevene i kofferten dro jeg til Oslo, og leverte først søknaden fra Jæren NU. I bakhånd hadde jeg Runars oppsigelse som var et sterkt pressmiddel fordi det kun var Runar og meg som hadde oversikt over NUs økonomi på den tiden. Dersom søknaden ikke ble innvilget, skulle jeg levere oppsigelsen, men det slapp jeg fordi ledelsen på uavhengig grunnlag innvilget lånet. Oppsigelsesbrevet ble deretter brent. og kun en håndfull personer visste om saken.»

Med nyinnkjøpt gummibåt tok Titania-aktivistene initiativ til en aksjon sammen med fiskerne. Over førti fiskefartøy kjørte inn fjorden og dannet en symbolsk blokade. Gjennom resten av kampanjen mot utslippene fra Titania hadde Natur og Ungdom støtte fra de lokale fiskerne. De fryktet at slamutslippene ville ødelegge næringsgrunnlaget deres.

Det var først da Greenpeace sluttet seg til leiren 8. juli at saken fikk sitt definitive gjennombrudd i massemediene. Bare få dager etter at Greenpeace-båten «Aquarius» ankom Jøssingfjorden ga lensmannen i Sokndal ordre om at båten måtte forlate norsk farvann, under henvisning til en sovende paragraf om at alle utenlandske båter må søke om løyve til å gå til havn i Norge. Utvisninga havnet på førstesiden i flere aviser, og etter mye diskusjon gjennomførte politiet en dramatisk aksjon for å fjerne båten. Aksjonsleiren ble midlertidig avsluttet.

Takket være Greenpeace, og politiets klønete opptreden, hadde aksjonen og saken fått nasjonal oppmerksomhet. Men amatørene i Natur og Ungdom hadde kommet noe i bakgrunn. For NUerne hadde det imidlertid vært svært lærerikt. Aksjonistene fra Greenpeace var svært erfarne, og hadde brukt tida i leiren til å lære NUerne om å aksjonere og til å peke på svakhetene i aksjonsplanene.

Etter at lokale fiskere hadde gitt beskjed om at bygginga av rørledningen var i gang, ble leiren gjenopprettet etter tre ukers pause. Tidlig om morgenen 25. august 1983 okkuperte to aksjonister rørledningsdelene som lå buntet sammen inne i fjorden. Natur og Ungdom ble anmeldt for å ha stanset arbeidet ulovlig, samtidig som NU anmeldte Titania A/S for å ha drevet ulovlig virksomhet i fjorden. Arbeidet med rørledningen var nemlig satt i gang uten tillatelse fra havnemyndighetene.

Aksjonen varte i fem dager. Da hadde ledelsen ved bedriften fått de nødvendige tillatelsene fra havnemyndighetene, og forsøkte å sette i gang anleggsarbeidet. Røret ble tauet utover fjorden med aksjonistene oppå, men det livsfarlige slepet ble snart gitt opp. Få timer etter kom politiet og ba aksjonistene om å avslutte aksjonen. Hvis ikke, ville biler, båter og annet utstyr bli beslaglagt. Aksjonsledelsen mente at de hadde oppnådd nok for denne gangen og avblåste aksjonene. Status etter sommeren 1983 ble av Rogalands Avis betegnet som 1 -0 til NU-aktivistene.

Hele sommeren og høsten 1983 hadde det pågått intense telefonsamtaler mellom aksjonistene i Jøssingfjorden og den valgte ledelsen på hovedkontoret i Oslo. Under aksjonen på rørledningen i August var telefonlinja ekstra glødende. Kvelden før Titania med politiets hjelp startet utleggingen var det ennå ikke enighet om hvordan aksjonen dagen etter skulle gjennomføres. Det var uenighet om hvor langt NU kunne gå og hvor grensen lå for at noe kunne kalles sivil ulydighet. Professor Nils Christie måtte ringes opp sent søndag kveld for å belyse de juridiske sidene omkring bruk av sivil ulydighet. Det endte med at aksjonistene avsluttet aksjonen da politiet ba dem om det.

Etter at aksjonene var ferdig skulle landsstyre diskutere hva som skulle gjøres med lånene fra hovedkontoret til Jæren NU. I alt var to store lån tatt opp, og Natur og Ungdom hadde dårlig råd. Titania-aktivistene fryktet at lånene ville bli innkrevd ved at gummibåtene ble solgt, og en uke før landsstyremøtet dro Gunnar Sætra og Rune Haaland til Jæren og gjemte gummibåtene som inntil da hadde ligget på NUs hovedkontor. Titania-aktivistene fikk nok en gang gjennom viljen sin, og båtene ble ikke solgt.

Det sentrale stridsemnet i Titania-saken var hvor mye av slammet som ville spre seg utover Dyngadjupet, og hvor langt dette slamme ville nå. Natur og Ungdom utfordret både SFT og Titanias egen miljøkonsulent, A/S Miljøplan, og kritiserte konsulentfirmaet for å gi uriktige opplysninger til SFT.

Miljøplan hevdet helt til det siste at minimale mengder slam ville spre seg, og at slammet ikke under noen omstendigheter ville spre seg til de to fiskefeltene Båen og Siragrunnen, som lå få kilometer fra munningen av Jøssingfjorden. Deres vurderinger dannet grunnlaget for hva SFT og Miljøverndepartementet mente om saken. Natur og Ungdom var ikke de eneste som var uenig med Miljøplan. Havforskningsinstituttet hadde ved flere anledninger anslått at spredningen ville bli større enn det Titanias miljøkonsulent hevdet. Mye av striden skulle derfor komme til å stå om Miljøplans troverdighet.

I mars 1984 ble det nye utslippsrøret til Titania satt i drift. Utover våren merket de lokale fiskerne at slammet spredde seg utover selve Dyngadjupet; nedslammet garn ble stadig vanligere. Jæren Natur og Ungdom foretok undersøkelser i området. Sammen med fiskerne ble det slått fast at situasjonen er ille. Jæren NU antok at slammet dekket et område som var fire ganger større enn selve deponiområdet. Miljøplan meldte på samme tid at utslippet ikke spredde seg utover deponiområdet.

Flere hyllemetre med brev og rapporter ble skrevet av Natur og Ungdom om Titania-saken. Særlig måtte SFT tåle kritisk søkelys. Få måneder etter at det nye utslippsrøret var satt i drift, sendte Jæren NU et brev til SFT med 37 detaljerte spørsmål om Titania-utslippet. Det tok flere måneder før brevet ble besvart.

Dårlig kamuflert som NU-sommerleir samlet miljøvernere på nytt ved Jøssingfjorden sommeren 1984. Den 4. august lenket 12 aktivister fra Greenpeace og Natur og Ungdom seg fast i lasteanlegget til Titania for å stanse utskipinga av malm. Forberedelsene til aksjonen hadde foregått i flere måneder, og det var langt mer profesjonell gruppe som nå gikk til aksjon enn ett år tidligere.

Kravet var at utslippstillatelsen ble trukket tilbake. I tillegg ønsket NU og fiskerne at Havforskningsinstituttet skulle foreta uhildede undersøkelser i området. Etter ti timer ble aktivistene arrestert og ilagt bøter fra 2-4 000 kroner hver. Dette var første gang noen ble bøtelagt på en NU-aksjon. Allerede en uke etter at aksjonen kom miljøvernsministerens personlige sekretær på befaring til Jøssingfjorden. Hun uttalte til pressen at utslippstillatelsen nå var i fare. På samme tid ble SFT utsatt for kritikk fra flere hold, og Miljøverndepartementet ba SFT om en skriftlig redegjørelse om saken. SFT svarte med å gi deponeringsområdet en ny definisjon slik at spredningen fortsatt bare skjedde innenfor det tillatte området, som nå var blitt mye større.

Noen måneder etter aksjonen i lasteanlegget ble Havforskningsinstituttet bedt om å foreta undersøkelser. Resultatet av undersøkelsene var klare i mars 1985. Rapporten slo fast at store mengder slam ble spredt ut av fjorden, og i konklusjonen sto det blant annet: «Et halvt år etter at det nye utslippet til Dyngadjupet startet er det registrert økt konsentrasjoner av gruveavfall i randområdene omkring deponiet.» Kontrasten til Miljøplansrapporten var stor.

Tre dager etter at Havforskningsinstituttets rapport ble lagt fram, gikk Natur og Ungdom igjen til aksjon for å presse miljøvernminister Rakel Surlien (Sp) til handling. Frederic Hauge og Geir Arne Bore fra Stavanger NU firte seg ned langs fasaden på hovedbygninga til Miljøverndepartementet med et banner der det sto «Stopp Titania-utslippet». NU ønsket å gi Miljøverndepartementet en miljøvennlig fasade, og ga samtidig Surlien frist på hundre dager til å handle i Titania-saken.

Bare to dager før Natur og Ungdoms frist gikk ut, 14. juni 1985, kunngjorde Miljøverndepartementet at det skulle settes ned en arbeidsgruppe bestående av embetsmenn fra alle børerte departementer for å gjennomgå Titania-saken på nytt.

I forbindelse med at embetsmannsgruppen ble nedsatt, la NU og Greenpeace fram fire krav overfor Miljøverndepartementet, og gjorde det klart at nye aksjoner ville følge dersom ikke kravene ble innfridd. Organisasjonene krevde at Havforskningsinstituttets rapporter skulle legges til grunn for revurderinga, at Miljøplan skulle fjernes fra videre befatning med saken, at statlige finansieringsformer for bygging av landdeponi måtte utredes og at staten måtte garantere for arbeidsplasser, både på land og på havet. Få timer seinere meldte NRK-Dagsnytt at Surlien innfridde kravene. Det skulle seinere vise seg at Miljøplan ikke var fjernet fra overvåkninga, men det ble samtidig gjort klart at firmaet ikke skulle ha noen konsulentstatus overfor embetsmanngruppen.

Selv om myndighetene nå var på gli i saken, måtte noen av Titania-aktivistene møte i retten den 22. oktober 1985. De seks aktivistene som ikke hadde vedtatt forelegget i forbindelse med aksjonene mot lasteanlegget på Titania året før, ble idømt til sammen 16 000 kroner i bøter og 2 500 kroner i saksomkostninger. Dommen fikk, ifølge medlemsbladet Natur og Samfunn, informasjonssekretæren i Miljøverndepartementet til å uttale at «selvfølgelig kan det synes urettferdig at Natur og Ungdom blir dømt ettersom det er deres fortjeneste at Titania-utslippet ble brakt fram i dagen.»

I april 1985 foretok Miljøplan en serie bunnprøver rundt Dyngadjupet. Rune Haaland i NU fikk tips fra en fisker som deltok på toktet om at svart slam var observert på fiskefelt Siragrunnen. Den offisielle rapporten fra Miljøplan om toktet nevnte ikke observasjonen av svart slam i det hele tatt. I oktober offentliggjorde derfor Natur og Ungdom av svart slam var observert under toktet, og Miljøplan ble presset til å innrømme observasjonen. Men fortsatt ble konsulentfirmaet forsvart av SFT, som blant annet skrev følgende til Miljøverndepartementet: «SFT antar at det inntrufne primært skyldes en manglende forståelse fra Miljøplans side for at SFT ønsker en mest mulig fortløpende rapportering av funn og observasjoner som gjøres på hvert enkelt tokt.»

Embetsmannsgruppen engasjerte Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) til å foreta en serie maribiologiske undersøkelser. Rapporten kom i desember 1985 og inneholdt kritikk av Miljøplan. På bakgrunn av NIVAs rapport ba NU om at Miljøplan ble fjernet fra oppdraget som overvåker av Titania.

Få daget etter gikk Natur og Ungdom til en ny aksjon. Målet var å hindre miljøplan i å foreta undersøkelser. Tidlig om morgenen den 17. desember 1985 ble miljøplans båt sperret inne i et trangt sund av en kraftig lenke og en gummibåt. Med tidvise forsterkninger fra lokale fiskere varte aksjon frem til lille juleaften. Etter mye brev- og ordveksling mellom partene skrev SFT til NU: «Etter SFTs skjønn har det ikke fremkommet opplysninger som godtgjør at A/S Miljøplan er ukvalifisert til å utføre arbeidet for Titania A/S. (…) Ut fra dette henstiller SFT Natur og Ungdom å oppheve blokaden.»

Natur og Ungdom så ingen grunn til å følge SFTs henstilling, og etter en kort juleferie var aksjonistene igjen på plass i Jøssingfjorden 27. desember. Etter noen få timer kom politiet og klippet over klippet over kjettingen. Aksjonistene forlot plassen med gummibåten og gjorde seg klare til å aksjonere i åpen sjø. Det viste seg derimot raskt at det var lite de kunne utrette med en gummibåt. En fiskeskøyte i nærheten ble tilkalt, og ved hjelp av gummibåten ville aksjonistene feste en trosse mellom fiskebåten og Miljøplans båt for å slepe konsulentene tilbake til kai. Imidlertid punkterte gummibåten, og planene måtte oppgis.

Ved å ta kvelden til hjelp satte Miljøplan sannsynligvis rekord i hurtig-prøvetaking, og gjorde seg ferdig med desemberprøvene i løpet av en dag. Intetanende om dette lenket NUerne dagen etter fast propellen på båten som forskere hadde brukt. Titania-ledelsen krevde at lenkene ble fjernet, men kravet ble avvist av aksjonistene. Men NUerne overlot nå saken til Miljøverndepartementet. De ryddet leiren, og sendte låsnøklene til miljøminister Rakel Surlien. Aksjonen mot Miljøplan i desember 1985 var svært viktig for å legge press på embetmannsgruppen og for virkelig å få satt søkelys på Miljøplans tvilsomme virksomhet.

Instillinga fra embetsmansgruppen kom 24. februar 1986, og den støttet Natur og Ungdoms krav. I innstillinga sto det at «embetsmannsgruppen som har vurdert utslippene fra A/S Titania konkluderer med at gruveslam fra utslippet i Djungadjupet utenfor Jøssingfjord sprer seg raskere og i større omfang enn forutsatt da tillatelsen til sjøutslipp ble gitt. (…) På dette grunnlag mener gruppen at sjøområdene utenfor Jøssingfjord ikke er egnet som deponeringsplass, og at utslippene bør opphøre så snart som mulig.» Miljøvernminister Rakel Surlien sa seg enig i innstillinga fra embetsmannsgruppen, men før vedtaket om landdeponi ble fattet, ble det regjeringsskifte.

Til tross for embetsmanssgruppens anbefaling, tok det enda fire år, to miljøvernministre og flere aksjoner før Titania ble pålagt å bygge en landdeponi. Sissel Rønbeck fra Arbeiderpartiet ble ny miljøvernminister etter Rakel Surlien. Etter et år med stadige utsettelser var tålmodigheten hos miljøaktivistene slutt, og 4. mars 1987 okkuperte fire aksjonister fra Natur og Ungdom og det nystiftede Bellona kontoret til miljøvernministeren. De nektet å fjerne seg før Rønbeck gikk inn for å legge avfallet på land. Okkupasjonen førte til en rekke negative reaksjoner, blant annet gikk statsministerens kontor ut og sa at «miljøaktivistene (…) har misbrukt Sissel Rønbecks tillit på det groveste.» Etter et døgn på kontoret ble aktivistene fjernet av politiet.

Det kom ingen avgjørelse i Rønbecks tid som statsråd. Førts 9. februar 1990 gikk regjeringa Syse med miljøvernminister Kristin Hille Valla (Sp) inn for et landdeponi slik miljøorganisasjonene hadde krevd, og dette ble tatt i bruk to år seinere.

Allerede på starten oppsto en sterk konflikt mellom miljøaktivistene og arbeiderne på Titania. De ansatte stilte seg lojalt på bedriftledelsens side mot miljøvernernes krav. Natur og Ungdom hadde et møte med arbeiderne i løpet av den første sommerleiren 1983, men det førte dem ikke nærmere sammen. Etter hvert ble konflikten sterkere, og da Bellona kom til Jøssingfjorden i 1990 fikk de følgende melding fra bygdefolket: «Dere har to minutter på dere til å forsvinne fra bygda!»

Fredeic Hauge trekker i dag fram to faktorer for å forklare hvorfor konflikten med arbeiderne ble så sterk. «Jeg tror det sannsynligvis hadde blitt en slik konflikt uansett hvor NU hadde aksjonert i 1983. Holdningene til miljøvern var helt annerledes den gang, og miljøvern i større grad oppfattet som en trussel mot arbeidsplasser. I tillegg var ikke fagbevegelsen i Sokndal kjent for å ha et bredt samfunnsmessig engasjement,» sier Hauge.

Mens NU var i konflikt med arbeiderne, hadde miljøvernerne en viktig alliert i fiskerne. Det lokale fiskarlaget var med på flere markeringer sammen med miljøvernerne. Den største markeringa var sommeren 1983.

Både det lokale fiskarlaget og Norges Fiskarlag leverte inn anker mot SFTs utslippstillatelse i 1981. Våren 1982 leverte Norges Fiskarlag inn en klage til sivilombudsmannen, og håpet på en nøytral behandling hos han. Fiskarlaget mente aksjoner ville svekke sjansene for en seriøs behandling hos sivilombudsmannen, noe som førte til dårlig samarbeid mellom Fiskarlaget sentralt og Natur og Ungdom, spesielt under leiren og aksjonen sommeren 1983. Behandlinga hos sivilombudsmannen tok lang tid, og først etter at utslippet var satt i gang kom svaret, som ga medhold på flere punkter, men som konkluderte med at vedtaket ikke burde endres.

Det var en svært uerfaren gjeng som satte kursen mot Jøssingfjorden sommeren 1983. De mente de hadde en god sak, men visste lite om hvordan de burde jobbe og hvor mye motstand de skulle møte. Titania-saken forandret Natur og Ungdom og innebar en ny arbeidsmåte for NU. Organisasjonen tok i bruk ulovlige, direkte aksjonsformer. Aksjonene ble kombinert med at man fotfulgte de ansvarlige i saken. NU stilte ofte spørsmål ved de faglige vurderingene i saken. Radio, TV og aviser ble brukt bevisst. Titania-kampen lærte NUerne behovet for langsiktig, nitidig arbeid.

 

Teksten hentet fra:

Persen, Åsne Berre; Ranum, Nils Herman. Natur og Ungdom – 30 år i veien. Natur og Ungdom, 1997.

Les hele boken hos Nasjonalbiblioteket her!