La løsdriftkravet bli en suksesshistorie!

Løsdriftkravet er historisk i dens omfang og betydning for landbruket. En slik omfattende omstilling krever store investeringer, noe som er utilstrekkelig for mange bønder. Derfor må staten sørge for en gjennomførbar og realistisk omstilling for melke- og storfebønder.

Dagens båsfjøs kan føre til dårligere leveforhold for kyrene, blant annet gjennom for lite mosjon og større risiko for både fysisk og psykisk sykdom, dessuten hindrer dette naturlig adferd hos kyrne. Derfor innføres krav om løsdrift i 2034. Til tross for disse ulempene med båsfjøs er det mange bønder som opprettholder gode levevilkår for sine dyr, som nå står overfor en stor utfordring.

Løsdriftskravet ble vedtatt av stortinget i 2004, den gang med en omstillingsfrist i 2024, som etter flere utsettelser er forskjøvet til 2034. Dette er et år mange bønder gruer seg til, da det kan bety slutten på deres gårdsdrift. Omlegging fra båsfjøs til løsdrift er en svært stor prosess, der de heldigste «bare» må bygge om eller ut sitt eksisterende fjøs, og andre rive alt og bygge helt nye fjøs. Dette krever både materialer, arbeidskraft, og tid, noe de fleste bønder ikke har. Kostnadene kan nå flere titalls millioner for hvert enkelt bruk, og når mange allerede er i dyp gjeld, blir kravet uoppnåelig. For de om lag 4000 gårdene med båsfjøs, vil de samlede investeringene bli på mellom 18 – 23,8 milliarder kroner. Dette er kostnader staten må ta på seg, for å verne om den allerede utsatte gårdsdriften i Norge.

Løsdriftskravet vil gå særlig hardt ut over de minste gårdene. Norges minste gårder ligger gjerne i ulendt terreng, og vil slite med å bygge ut for å oppfylle kravet. Å bruke hele Norges utmarksressurser er et viktig mål med tanke på ressursbruk, bosetning og selvforsyning. Derfor er det svært viktig å beholde disse gårdene også etter løsdriftskravet innføres. Ufrivillig nedleggelse må forhindres.

Selv om løsdriftkravet er et solid tiltak for å bedre dyrevelferden hos kyr i Norge og for all del må gjennomføres, må dette gjøres på lag med bonden. Det krever en statlig finansiell garanti og særlig trengs øremerkede midler for de små og vanskelig plasserte gårdene. Dette må skje uten å grave gjeldsgropen enda dypere, og bønder med allerede mye gjeld skal få hjelp med nedbetaling av lånet.

Skulle omstilling vært helt praktisk umulig å gjennomføre på grunn av areal og topografi, må dette tas hensyn til og ikke resultere i tvunget nedleggelse. Løsdriftkravet skal heller ikke måtte tvinge fram større drift hos de minste brukene i Norge.

Natur og Ungdoms landsstyre samlet til møte 17.-18. februar krever at den norske stat finansierer gjennomføringen av løsdriftkravet, og tar hensyn til landbrukets driftsmessige mangfold.