Hva gjør vi?

Klimaendringer fører til at mange steder i verden som i dag produserer mat vil produsere mindre i framtida. Norge er et langstrakt land med en utrolig kyst. Er det en mulighet for at Norge kan øke matproduksjonen, og er dette mulig å gjøre bærekraftig?

Dette spørsmålet er mye av det Natur og Ungdoms arbeid på fiskeri går ut på. Vi ønsker å fremme løsningene som gjør det mulig å fortsatt drive med fiskeri og oppdrett, men på naturens premisser, ikke pengenes.

Alt henger sammen med alt, særlig fiskeri og oppdrett, men problemene og løsningene er likevel ganske forskjellige. Det virkelig store problemet i Norge når det kommer til fiskeri er at den dominerende fangstmetoden er trålfiske. Rent teknisk går trålfiske ut på at man seiler langt til havs, på dypt vann, og bruker et kjempestort not (et slags garn), som man sleper langs havbunnen. Dette tar inn store mengder fisk på veldig kort tid, og gjør fiske veldig effektivt.

Trålfiske kan sammenliknes på mange måter med industrielt landbruk. Akkurat som industrielt landbruk er det veldig kosteffektivt å drive med trålfiske, altså at man får mye penger ut per fangst sammenligna med det hver fangst koster. Samtidig er begge veldig skadelig for miljøet. Det er for det første veldig energiintensivt, altså fører det til større CO₂-utslipp per kilo fisk fanget. Det tar også lite hensyn til naturen. Bunntrål tar ikke bare med seg den fisken man vil ha, men røsker også med seg alt som finnes på bunnen av koraller og annet som er essensielt for å holde økosystemet stabilt. Det er i tillegg veldig vanskelig å fiske etter spesifikke arter og utelukke andre. Dette fører til at man ofte fisker feil fiskeart sammen med den fisken man vil ha. Å kaste uønsket fisk overbord er strengt ulovlig, men likevel et betydelig problem.

En annen likhet med industrielt landbruk er hvor dyrt og vanskelig det er å etablere seg som trålfisker. Det krever veldig store, dyre båter og man må ha et godt antall fiskekvoter for at det skal lønne seg, noe som gjør det praktisk umulig for mindre aktører og ungdom å komme inn. NU mener det er viktig at en størst mulig del av fisket skjer langs kysten. Kystfiske med små båter er den mest mest energieffektive og skånsomme måten å fiske på. Den er også langt mer tilgjengelig for små aktører og unge, og har stort potensiale til å skape langt flere arbeidsplasser enn i dag.

At trålfiske er den dominerende fangstmetoden er et politisk retningsvalg. For å forhindre overfiske har vi fiskekvoter som et rammeverk for hvor mye fisk vi skal fiske hvert år. Det er politikerne som bestemmer om flesteparten av kvotene skal gå til trålfiskere eller mindre båter. Derfor er det viktig å påvirke politikerne. De er nødt til å lytte til forskningen, som sier at det er bedre for naturen, klima, kystkommunene og framtida å satse mer på kystflåten.

Norge er en av verdens aller største oppdrettsnasjoner. Oppdrett er ikke i seg selv noe dårlig for miljøet, men mye av det som er praksis når det kommer til oppdrett i dag gjør likevel at norsk oppdrett får strykkarakter av naturen. Det vanligste å oppdrette i Norge er laks, og nesten all laksen man får kjøpt i butikken er oppdrettslaks.

Problemet til oppdrett i Norge i dag er i bunn og grunn for intens drift. Det er for mange fisk per merd og på grunn av konkurranse er hver merd for billig. Problemene oppdrett fører med seg er bedre levekår for lakselus i vassdrag villaksen trekker gjennom, rømming av oppdrettslaks og utslipp av gift, medisiner, avfall og næring i fjordene. Den “enkle” løsningen på alle disse er å få laksen inn i lukka anlegg.

Grunnen til at åpne merder, som er kilden til alle problemene over, er standarden for næringa er at disse er mye billigere enn lukka anlegg, og at man kan ha fisk tettere i merden. Dette er også politikk og lovverk, og er noe regjeringa og stortinget bestemmer. Derfor er det viktig å legge press på at det skal stilles strengere miljøkrav. Men man må også se på insentiver for å gjøre det mer attraktivt å satse på lukka anlegg, noe som på sikt også vil gjøre dem langt mer konkurransedyktige også i land der strenge miljøkrav er uvanlige.

Et annet stort problem med oppdrettsfisk er transport. Dette handler like mye om geopolitikk som det gjør miljø og er kanskje omfattende. Hvis man legger sammen utslippene fra å frakte soya til fiskefôr fra Brazil (samt miljøkostnaden soyaproduksjon har) med de fra flytransport av fisken, som er den dominerende måten å frakte norsk laks til bl.a. Kina, får man et altfor høyt tall! Her er det beste man kan gjøre å basere fôret på norske ressurser, som alger, insekter og annet man kan produsere ved å bruke ting som ellers ville blitt avfall.

NU sentralt jobber sammen med forskere og andre organisasjoner for å belyse disse problemene for å legge press på politikerne.

En annen måte vi prøver å påvirke er ved å opplyse forbrukerne. En viktig grunn til at politikerne ikke snakker så mye om fiskeripolitikk og at de slipper unna med å ha miljøskadelig politikk er fordi de fleste ikke vet så mye om fisken de kjøper. Derfor oppdaterer vi fiskeguiden, så den kan bli et enkelt verktøy du kan bruke for å velge ut den mest miljøvennlige sjømaten, og boikotter oppdrettslaks. Les mer om boikottkampanjen og få tips til aksjoner her!

Hvis du lurer på noe om NUs fiskeri- og oppdrettsarbeid, eller har lyst til å bidra, ta kontakt på fisk@nu.no.