Verdens ledere snublet på målstreken under COP26

Resultatet på spørsmålet om tap og skade og tilpasning ble av mange av miljøorganisasjonene sett på som lakmustesten på om dette var et vellykket møte. Tiltakene man har kommet frem til i Glasgow, står ikke i stil med de ødeleggelsene mennesker i fattige land opplever. Rike land tar på langt nær det ansvaret de burde.  

Det er en historisk erklæring fordi fossil energi for første gang blir nevnt, men bare nedskalering av kull og utfasing av “ineffektive” fossilsubsidier, når det vi trenger er en tydelig beskjed om at alle former for fossil energi må fases ut og at de rike landene må gå foran i den omstillingen. Vi vet at vi må la mesteparten av fossile ressurser ligge i bakken, om vi skal holde 1,5-gradersmålet i live. Denne avtalen gir oss liten sjanse til å klare det.

Det har heldigvis også vært noen fremskritt. I regelverket til Parisavtalen, har man endelig blitt enige rundt artikkel 6 som omhandler kvotehandel og markedssamarbeid. Formuleringene i artikkel 6 har vært et stort stridsspørsmål, og man har endelig landet på noe som er helt greit. Det viktigste er at man nå bruker kvotesystemet på en effektiv måte til å høyne ambisjonsnivået. 

Vi returnerer heldigvis ikke tilbake til Norge helt uten håp. Under klimatoppmøtet har vi fått oppleve styrken når folk i alle aldre fra hele verden kommer sammen for å kreve rettferdig klimahandling, og i det øyeblikket skapes håp!

Er det en ting vi skal ta med oss etter opplevelsene i Glasgow så er det at kampen mot klimakrisa er en solidaritetskamp. Vi er privilegerte og bor i et land med ressurser til å stå i mot konsekvenser av klimaendringene. Vi kommer fra et land som har et stort historisk ansvar for klimakrisa. Med vår oljeproduksjon står vi ansvarlig for klimaendringer som nå og inn i fremtiden vil ramme mange mennesker.

Det er de som bor i det Globale Sør som vil lide mest, men har bidratt minst til utslippene. På COP har vi fått høre sterke budskap fra folk som er avhengige av at vi klarer gjøre noe, folk som mister sitt livsgrunnlag, ja til og med kan miste hele sin stat, slik som øystaten Tuvalu, på grunn av klimaendringer. Møtene med mennesker som allerede i dag lider av klimakrisa har vært en oppvekker – vi trenger rettferdig klimahandling, og vi trenger det nå!

Det er ikke samsvar mellom resultatet av COP26 og krisen vi står i. Når verdens ledere ikke klarer møte kravene fra de unge og resten av sivilsamfunnet er det vår plikt å si ifra. Vi kan ikke la verdens ledere glemme denne krisen og ansvaret de har når de returnerer fra Glasgow. Det er mange ord og løfter på klimatoppmøtet, men det er på hjemmebane kampen mot klimakrisa virkelig står. Vi har kommet noen skritt nærmere klimahandling på disse to ukene, så håper vi Norge frem mot neste toppmøte tar enda mer ansvar, og sørger for større utslippskutt gjennom faktisk klimahandling, ikke bare fine ord!