Flaskepost fra Miljøskutas første etappe

Etter en natt på et folkehøyskolerom møtte jeg de andre nye medseilerne på Skoleskipet Sørlandet for første gang, klokka 10 om morgenen. En jovial gjeng i varierende alder. Ingen av oss så ut som om vi hadde dratt mye i tau tidligere. Men kanskje vår indre Nordmann ville tre frem på det baarutte havet, enn så ruskatt aa leggja ut paa det vil bli. Det er taler og is på programmet før vi kan begynne å drive ut fra kaia, og Kaptein Marco informerer om at min første vakt skal tas 00-04 i natt. Stormskyene samler seg over byen Kristiansand og bølgene blir sakte større. Snart skal sjøbeina mine settes på sin første prøve. Men jeg er optimist. 

Etter å ha blitt vekket, dratt på seg regnbuksa og gummistøvlene og løpt opp på dekk i natten skjønte vi fort at her hadde vi to valg. Gå rett ned igjen og la kvalmen ta deg eller være oppe og være kald, våt og gjøre ditt beste for å holde deg unna der bølgene slo inn over ripa. Og foresten også dritkvalm. Men oppe var det i det minste et sted å spy. Innimellom tau og sjøvann lå svarte skikkelser på hender og føtter og brakk seg hele natta. Dersom man klarte å karre seg opp lenge nok til å holde blikket festet på horisonten, måtte man likevel høre på koret av brekninger og kotelettene fra middagen som kom opp igjen og plasket ned i spygattene. «Hva var det du het igjen egentlig?» spør jenta som holder seg fast ved siden av meg, i et forsøk på å skape en samtale som kan ta fokus vekk fra magesyrekoret. Hva heter jeg? Jeg verken husker eller bryr meg. I horisonten glitrer et fyrtårn. Burde jeg egentlig vært der, med gress under beina og innvollene på plass? Eller kanskje på Roskildefestivalen, med resten av vennene mine, og bli svimmel av andre substanser enn sjøvann? Eller kommer Miljøskuta til å bli det jeg hadde sett for meg, en dannelsesreise av en klimaaksjon, hvor jeg finner likesinnede venner, håp for fremtiden og kanskje sjømannen i meg selv. Jeg møter blikket til gutten ovenfor meg, utrykket hans er ubestemmelig tankefullt. Deler vi et øyeblikk av felles refleksjon over tilværelsen? Nei, tenker jeg bittert da han plutselig faller på kne og krabber bort til skipskanten. Han måtte bare spy. 

 – Mathilde (21) 

Vi våknet opp på sjøen etter en hard natt. En natt som hovedsakelig gikk med til å ligge på rekke og rad med hodet i spybøtta. Morgenen gikk derfor stort sett ut på å klage over natten, og snakke om hvem som spydde mest. Det var også et hett tema om man bare skulle gi seg i Stavanger. Heldigvis ble dagen bedre etter hvert, og sjøen noe snillere. 

Da andre vakt kom merket jeg at sjøsyken begynte å gi seg, selv om jeg ikke turte å flytte blikket fra horisonten. Jeg tror resten av vaktlaget, med få unntak, følte på det samme. Stemningen tok seg nemlig opp i løpet av dagen, og før vakten var omme hadde vi fått lært oss noen viktige knuter. Middagen hjalp også på humøret, og da kvelden kom var stemningen god, selv om flere kanskje gledet seg til å se land igjen. 

⁃ Christian (21) 

Vel fremme og trygt ankret opp i Vikevåg, reisens første stopp i nærheten av Stavanger, våknet vi til blikkstille hav og synet av fjord, hvite hus og åser. Mannskapet fraktet oss i båt inn til land, og for de av oss med mye ballansevæske i øret var følelsen av land under føttene utrolig kjærkommen (dog det fortsatte å vugge godt på land også).  

Vi ble delt inn i fire puljer som skulle rullere mellom fire poster i løpet av dagen. Min gruppe startet dagen i fjæra med marinbiolog Johanne, en utrolig kul og engasjert dame med et hjerte som banker for havet. Vi fikk i oppgave å finne diverse arter, og vi var flere som så vekster og dyr vi aldri hadde sett og ikke visste at fantes! Bitte små mosdyr på steinene og en sjørose som lukket seg da vi kom for nært var blant det vi fant, i tillegg til en type tare («larv») som tar over vegetasjonen i havet når havet blir varmere, og dekker over det andre som lever der, noe som Johanne var bekymret for. Turen ble en av flere vekkere om å ta vare på havet og verne strandsoner, uten at det har kommersiell verdi – havet er virkelig utrolig, rart, nydelig og levende!

Etter biologbesøket var det pause for vår gruppe, og vi benyttet anledningen til å støtte den lokale matbutikken, og, NU-ere som vi er, bruktbutikken ved kaia. Tredje post var fridykking ledet av Vidar Holmen. Siden skribent for dagen er fra Harstad, må det nevnes at vår fridykkermester også var Harstadværing og det ble et gledelig og uventet møte og en god klem. Jeg syntes det var helt fantastisk å se fiskestimer og tang i tusen nyanser av oransje på nært hold og kjenne pulsen senke seg da jeg fløt rundt under overflaten, og det veide definitivt opp for saltsmaken i nesen hver gang jeg fikk snorkelen under vann, og følelsen av å bli født på ny da vi dro de trange draktene av oss.  

Siste post for vår gruppe var bolk om grønn og rettferdig omstilling fra olje, der vi fikk noen interessante diskusjoner rundt hvilke punkter som er de viktigste for grønn omstilling av sirkulærøkonomi, ny teknologi, rettferdighet, begrensning av energibruk og fornybar energi. På kvelden ble vi hentet igjen av mannskapet, og utslitte etter en innholdsrik dag sov vi godt. 

⁃ Konstanse (21) 

Den 29. juni var ein innhaldsrik dag i oljebyen Stavanger. Fyrste halvdeil av dagen vandra me kring i mat-oasen og smaka på kortreiste varer frå ein av dei mest fruktbare regionane i landet, og såg på kvite trehus. Kan henda er det her kvitmålinga frå Vevring ender? 

Etter di, gjekk me om bord att og ynskte historikaren Gunnar velkomen til å skrøyta av kor dårleg Stavanger er på omstilling og å tenkja framsynt, kor mange gongar dei har falle attom på marknaden, og kor heldige dei har vore i kvart tilfelle av uflaks. Stadig kan dei lita på at naturen giv dei ei ny næring og ein ny vekst. Men kan dei håpa på di same etter oljen? 

So nytte me ein paneldebatt mellom naturvernarar, oljenæringa ved Equinor og forskaren Camilla Houeland. Dei var alle samde om di meste, og Equinor fekk melding med heim om å senda nokon som er meir usamd neste gong. 

Til slutt fekk me høyra ein stillasbyggjar på oljeplattform og fagforeiningsrepresentant som fortalde om rettferdig omstilling og forhaldet mellom trygge arbeidsplassar, forvalting av naturressursar og omstilling. Me åt nokre vaflar med Besteforeldras klimaaksjon og dei andre gjestene før me kasta loss og la på sjø mot Sunnfjord. 

– Isak (15)

I dag begynte vi å bruke seilene. På vakten sette vi dem opp. Det var kjempefint oppe i riggen, men å dra tauene er slitsomt. 

Etter vakten hadde vi undervisning og en veldig viktig debatt om sjokolade. På fritiden spilte vi kort og løste kryssord. 

Nattevakten var kjempefin og mannskapet lærte oss hva enhver tau gjør, men jeg syns det er vanskelig å huske hvilket tau som hører til hvilket seil. Det var også noen veldig modige som klatret opp helt på røylsråa for å sette seilene. 

– Rea (22) 

Startet dagen med vakt fra kl. 04-08. På vakt klatret vi i riggen for å sette seil, lærte knuter og dro i tau. Vaktlaget vårt har ett veldig godt samhold og det er alltid god stemning på dekk med allsang og leker som Hi ha ho. I dag feirer vi pride, så skipet er dekorert med flagg og alle hadde regnbuemaling i kinnene. På formiddagen slappet vi av på soldekk og fikk pannekaker til lunsj. Det var sykt digg! Hver dag har vi rundt 2 timer med undervisning og i dag snakket vi om sivil ulydighet. 

Kl.16 var vi tilbake på vakt igjen frem til kl. 20. Vi fikk i oppgave å pakke sammen alle seilene og gjøre oss klare til å ankre opp i Vevring. Sammen med to andre matroser var jeg på baugspydet og pakket sammen seil i det vi seilte innover Førde fjorden. Det var en helt fantastisk følelse å stå der helt i tuppen av skipet og se den vakre naturen ligge som en krans rundt oss. Tenk at vi har seilt dette store skipet helt hit sammen!

Solen skinte fint gjennom noen skyer og naturen så akkurat ut som i de gamle nasjonalromantiske maleriene, – Kanskje enda finere. På kaia i Vevring stod innbyggerne og tok oss imot med slagord og skilt fra Fjordsøksmålet. Vi ropte og vinket tilbake. Etter at vi hadde ankret opp hoppet vi fra baugspydet og slang oss i en huske fra skipet. Vi badet i den vakre fjorden mens solen forsvant bak fjelltoppene. Det var en utrolig deilig å kunne bade i det vakre vannet som også hadde bragt oss dit. På kvelden var det god stemning under åpen-scene med innslag av musikk, poesi, dans og mye humor. Tilslutt avsluttet vi den fantastiske dagen med et fargerikt Pride-tog rundt på skipet!

– November (21)

Vi ble kjørt inn til Vevring fra skuta tidlig på morgningen. Jeg og noen fler som var her i fjor under lenkeaksjonene går bort til huset til Anne-Line. Ho møter oss nesten i døra og er rask med å by på kaffe og te. Snart er vi en liten gjeng som har samlet seg i stuen, Anne-Line mimrer tilbake til da vi var mist 30 stykk her inne. Hun tar frem et kort som står på kommoden, og det er russekortet mitt som ho fikk av meg sist. En venn av Anne-Line tar noen av oss med opp på Engebøfjellet, resten drar på fisketur. Det er ganske bratt opp på fjellet, vi går forbi fine myrer og en dal som Veronica forlater at vil bli slukt av dagbruddet i gruva. Jeg kjenner på ett nytt sinnet ovenfor denne saka, hvorfor skal man bygge noe så stort og ødeleggende ved der folk bor. Toppen av fjellet er lagt i grus, og Engebø er ugjenkjennelig. Etter turen passer det fint med Fjordfest, vi fikk høre fra gamle og unge bosatte rundt fjorden som ikke ønsker at den skal bli ødelagt. Siden beveger vi oss opp til løa, der Hilja og Villskudd holder en så fin konsert, det er umulig å holde tårene tilbake når Hilja synger «fjorden er ikke vår». Mens jeg går tilbake mot skuta kjenner jeg at jeg har forelsket meg i fjorden på nytt, mens vi vinker hadet til Anne Line, forsikrer jeg henne om at jeg kommer tilbake veldig snart. 

⁃ Karoline (19) 

3. Juli var siste dagen på sjøen før me kom til Ålesund. Me segla oss forbi stadt og sjøen vart større. Eg hadde vakt frå kl 4 om morgonen. Det var ei roleg vakt då me heldt stø kurs mot nordvest heile tida. Mannskapet brukte tida på å lære oss knutar og å fortelje om skuleskipet Danmark som dei alle hadde teke utdanninga si på. Det var veldig interessant og eg trur fleire i vaktlaget vart inspirert til å segle meir. Etter vakta brukte eg all fritida mi på å sove og vere sjøsjuk, men eg var heldigvis klar att til ettermiddagsvakta.

Den var litt meir spennande. Då fekk me vere med på å gjere ei kuvending. Me drog i brasane og snudde segla for å snu skuta om lag 270 grader rundt og satte kursen aust, mot Ålesund. Etterpå forklarte Jeppe oss kva me nett hadde gjordt. Det synst eg var bra slik at det ikkje føltes som me berre drog i nokre tilfeldige tau, men faktisk forstod kvifor me gjorde det me gjorde. Det var god kylling og veldig gode poteter til middag, og til og med is til dessert. Creds til mannskapet for god middag. Etterpå la eg meg i hengekøya og sovna raskt etter ein fin dag 

  – Jostein (17) 

Tirsdag ankom vi Ålesund etter en og en halv dag ute på en temmelig røff sjø. Det var færre som kastet opp da enn første dagen, kanskje vi har blitt mer vant til sjøen? Når vi kom inn til land, ble vi møtt av Ålesund NU som ønsket oss hjertelig velkommen til deres by, som var veldig koselig! De fortalte oss om et problem byen har hatt i utrolig mange år, fjorden deres er skikkelig skitten, og politikerne klarer ikke å bestemme seg for hva de skal gjøre med det. Det er faktisk fryktet at det skal gå flere tiår før noe ordentlig skjer med fjorden, det er altfor dårlig, Ålesund! Derfor hadde vi en aksjon utenfor rådhuset, for å kreve at noe blir gjort! Etter det gikk vi tog (noe Ålesund forøvrig burde ha, altså tog) tilbake til skuta.

Etter det fikk alle mulighet til å skrive en pressemelding til sin lokalavis. Jeg gleder meg til å få seilskuta på trykk i en avis som ikke vet hva saltvann er! Deretter hadde vi den sjukeste vervekonkurransen jeg har vært med på, for vi vervet sykt mange nye medlemmer og NU-venner! Jeg utfordrer etappe to til å verve like mye som oss! Videre spiste vi middag, den var god som alltid, skryt til kokken for det(!), Så hadde vi en refleksjonsrunde i gruppene våre, der vi delte våre inntrykk etter seilasen, og hva vi kommer til å ta videre i våre liv og politisk. Dette var veldig givende, og mange fortalte at dette har vært sine aller beste ti dager. Det er imponerende! Andre hadde vært redde for at de skulle få mer klimaangst av seilasen, men det viste seg at det motsatte skjedde, noe som er helt fantastisk.

Til slutt denne dagen fikk alle hver sin diplom og youthpass for vår deltakelse, Tale holdt en tale (Gina og Tuva også da) og vi hadde karaokekveld! Det var veldig gøy. Jeg og noen andre fulgte noen av de som måtte dra tidlig fra Ålesund, til rutebilstasjonen, for å ta en siste farvel. Flere tårer ble felt av flere av de som måtte takke farvel. Dessverre gikk de som måtte dra glipp av en sykt bra konsert med Brenn onsdag. som virkelig var verdt å bli en dag til for å høre på! Vi har virkelig blitt en skikkelig sammensveiset gjeng som deler ekstremt mye minner sammen, noe jeg kommer til å huske i lang lang tid framover. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kunne seile fra Kristiansand til Ålesund i verdens eldste fullrigger, å kunne bruke naturkreftene til å ta oss frem! Jeg ønsker neste etappe lykke til på deres seilas, hvis jeg kunne, hadde jeg blitt med jeg også!

– Andreas (18)